På tross av store utfordringer som følge av at hotellbåten MS Sandnes ikke stilte som avtalt, samt at flystreiken skapte mye ekstraarbeid og -kostnader for arrangøren, så ble det likevel festival i år også. Festivalledelsen og apparatet rundt festivalen framstår som svært seriøse og løsningsorienterte. Det skal vi som metalpublikum være glad for! Men det er jo ikke alt man kan rå over likevel.
Derfor var det gledelig å kunne konstatere at alt så ut til å gå som planlagt allerede fra start. Og høydepunktene stod i kø, såpass kan jeg røpe allerede nå.

Tekst og foto : Stian Veggeland

Dag 1 – torsdag 2. mai

Shakma

Dette lokale thrashbandet fikk æren av å sparke i gang årets festival, på «Scandic stage» som scenen inne på Cafe MM kalles. Og det ble fort klart at disse gutta ikke sparte på kruttet selv om klokka ennå ikke var blitt fem om ettermiddagen. Rå og kjapp thrash med black metal-aktig vokal, steintøffe riff og old-school atmosfære. De holdt trøkket oppe gjennom hele konserten, men publikum var nok fortsatt litt «kaldt». Bandet har gitt ut en fullengder, og låtmaterialet ble med unntak av en ny låt hentet fra denne. Jeg ser fram til ny plate, det skal bli spennende å se om de klarer å overgå den sterke debuten.

Mors Subita

Så var det klart for et finsk band som spiller en slags turbomatet Pantera-thrash. Ikke akkurat en sjanger man forbinder med Finland. Det hadde nå pakket seg greit med folk inn i lokalet, og stemningen begynte å bli bra.
Det gikk stort sett i høyt tempo hele tiden, bortsett fra en rolig og melodiøs låt som viste en litt annen side av bandet. Jeg registrerte også at gitaristen briljerte med flere flotte soloer i løpet av settet. Folket så ut til å like det de hørte, og musikken er jo rett så groovy og live-vennlig. Min egen rockefot tok det dog ganske med ro under denne seansen.

Hate

Bandene har bra geografisk spredning, og nå skulle vi få servert polsk dødsmetall av den mer brutale sorten. Musikerne, som entret scenen iført liksminke, leverte et sett med brutal og lynkjapp death metal av høy kvalitet. En klype black metal inngår også blant ingrediensene , og en sammenligning med det østerrikske bandet Belphegor er ikke helt på jordet. Dette var full gnu fra start til slutt, og publikum fikk ristet godt løs.

Iron Savior

Rundturen i Europa fortsatte, og nå var turen kommet til Tyskland. Stor kudos til metallkrigerne i Iron Savior, som ikke lot seg stoppe av flystreiken, selv om flightene deres ble kansellert. De satte seg rett og slett i bilen og kjørte hele veien fra Hamburg til Norge for å spille! Dette er flott klassisk power/heavy metal, med deilige riff og meget bra vokalprestasjoner. Det ble spilt flest sanger fra siste plata Kill or get killed, men også utvalgte låter fra tidligere skiver ble spilt. Det var nå mye folk i lokalet, og knallstemning. Vokalisten trakterte sologitar, og sørget sammen med en solid rytmegitarist for et herlig gitartrøkk i det lille lokalet. Denne konserten knivet med Shakma om å være dagens høydepunkt for min del.

Shade Empire

Man er jo som kjent glad i finsk metall på Haugalandet, og kveldens avslutning stod finnene i Shade Empire for. Symfonisk black metal litt i samme gata som Dimmu Borgir. Jeg får bare beklage til de som er blodfans, men dette ble et gjesp for meg. Det skal vel også sies at jeg var temmelig trøtt etter å ha vært våken i 21 strake timer, og da ble det ikke bedre av at musikken ikke fenget. Etter dette var det ingen vei utenom å ta kvelden, så jeg gikk dermed dessverre glipp av både Enforcer og Chrome Division.

Les også: NIGHTWISH – eit naturromantisk nattønske

Dag 2 – fredag 3. mai

Galar

Galar ble første band for min del i dag, etter at noen «viktige» ærender i byen (blakke seg på Shabby og teste noen bælsvære amerikanske rockehøyttalere på Soundgarden…) gjorde at jeg gikk glipp av første band i dag, Sundrowned. Sånn er det, man kan ikke få med seg alt. Vel, tilbake til Galar. Dette var et band jeg hadde gledet meg til å se live igjen. Det er lenge siden sist. (Husker faktisk ikke når…) Blandingen av norsk folkemusikk og black metal er jeg svak for, og disse gutta har levert to solide album i den sjangeren.

Arven etter Windir er for øvrig tydelig i musikken, uten at det er noe drawback, snarere tvert i mot. Diverse backing tracks gjorde sitt til at låtene ble like mektige som på plate. Vokalen ble hovedsakelig ivaretatt av frontmannen som i tillegg til å traktere rytmegitar leverte raspende skrik. Sologitaristen, som synger med ren vokal er dog også viktig for bandets sound. Det ble spilt sanger både fra førsteskiva, «Til alle heimsens endar» fra 2010 og «De gjenlevende» fra 2015. Det var imponerende bra med publikum, og god og entusiastisk stemning, selv om det var tidlig på dagen ennå. Bandet innfridde mine forventninger, og konserten var over så alt for fort…

Communic

Når en ekte power trio fra det blide sørland skal på scenen, er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Jeg og sikkert mange andre også har jo sett Communic mange ganger før, men det er så rått og ekte at man koser seg like mye hver gang. Hvis ikke jeg husker helt feil så var det vel 11 år siden de hadde spilt her før. Bandets musikk kan beskrives som teknisk og progressiv thrash metal. Vokalist Oddleif Stensland gjorde et nummer ut av at de ikke bruker backing tracks eller annet fiksfakseri, men spiller alt selv, rett fra hjertet. Og det merkes at de tre sørlendingene er meget rutinerte og samspilte musikere. Det kommer mer godlyd fra disse tre karene enn fra mange band som teller både ett og to medlemmer mer…
På dette tidspunktet var jeg så kjøttsulten at jeg ble nødt til å innta et bedre måltid på Cafe MM, så bandet Holter måtte dessverre utgå for min del.

Les også: Aalborg Metalfestival 2011. Infernus med Gorgoroth, tok med seg Norsk svartmetal til Danmark

Slagmaur

Så til enda et av bandene jeg hadde sett aller mest frem til, Slagmaur, fra Fosen i Trøndelag. Har jo hørt på dem på plate i årevis, men aldri opplevd dem live, og etter den fryktinngytende gigen på Inferno i 2017 (ble filmet og kan ses på youtube – anbefales!) var forventningene høye, selv om det jo selvsagt ikke var plass til noe tilsvarende show her på Cafe MM. Likevel, dette var iskald og beksvart metall med det skrekkteatralske tilsnittet i behold. Det var mye lyder, klassiske musikkstykker, stemmer etc. som man kjenner igjen fra platene, på backing tracks, noe som skapte ekstra mørk stemning. Bandet har sitt helt egne sound, uten bassist, men med en helt spesiell summende og gjennomtrengende gitarlyd fra de to gitaristene. Hvem medlemmene er kan man jo bare lure på, da de var tungt maskert og kostymert. Disse fire skremmende fremtoningene trollbandt meg helt den lille timen de holdt på. Svetten på ryggen frøs til is, for maken til kald og hypnotisk svartmetall er det sjelden man ser live. Konserten kunne med fordel vart et par låter til, for dette var sterke saker!

Tribulation

Så var det over på den store scenen for litt mørk og gotisk tungrock fra Sverige. Elementer fra black- og death metal kan også spores i musikken. Black spesielt i form av den skrikende vokalformen. Bandmedlemmene opptrådde iført sort og hvit goth-sminke. Litt glissent med folk, men det var tydelig at bandet i hvert fall hadde noen svorne fans til stede. Godt gjennomført gig, med klar og fin lyd (som det for så vidt var på de aller fleste konsertene under årets festival).

Vader

Neste ut på storscenen var de gamle heltene i det polske bandet Vader. Disse har ledet an i dødsmetallscenen helt siden bandet ble startet mot slutten av åttitallet. Ikke mange band har holdt koken på samme nivå som disse. Vokalisten kan virke litt sliten i stemmen, men det forhindrer dem ikke fra å levere et knippe strålende brutale death metal-låter hentet fra omtrent hele diskografien. Det er gledelig at et par av de gromme klassikerne fra tidlig i karrieren, som Vicious circle og Final Massacre også fremføres i all sin knusende prakt.

Les også: Metal Merchants 2010

Kampfar

Dolk og co entrer scenen til stormende jubel, og dette bandet må jeg si har blitt større og mer strømlinjeformet enn jeg forventet da debutalbumet Mellom Skogkledde Aaser kom. Merk at denne anmelder fortsatt holder plata Fra Underverdenen fra 1999 som min personlige favoritt blant Kampfars utgivelser. De har etter min mening egentlig ikke gjort noe som har vært vesentlig bedre etter denne. Men til kveldens konsert: Dolk har en engasjert scenefremtoning, og kommuniserer med publikum hele tida. Noe av det kan kanskje virke litt over the top for min del, men det så ut til å ildne opp folk ganske bra. Noe som irriterte meg hele konserten gjennom, var at gitarvolumet var altfor lavt. Dette er jo noe av det beste med dette bandet på skive, disse flotte gitarriffene og melodiene. Føler ikke dette kom godt nok fram live denne gangen. Det var også litt flammeshow på scenen, da noen ilddrillpiker og -gutter svinset rundt med flammestokker og -kjeder innimellom. Dette mener jeg bare de kunne spart seg for, da jeg syns det ble litt kleint. En låt fra nye skiva, Ofidians Manifest, ble spilt, uten at jeg sporte noe særlig utvikling i forhold til de siste års låtmateriale. Bra konsert, men flere eldre låter og kraftigere volum på gitaren hadde gjort den enda bedre.

Les også: Artistfoto tok tempen på Danmarks smukkeste festival! Headliner Status Quo og Gulddreng!

Frog Leap

Hadde bare så vidt fått forklart hva dette var på forhånd. Forventet metallversjoner av kjente poplåter, og det var vel sånn ca. det man fikk, samt et par mer enn godkjente coverversjoner av Pantera og Rage against the machine. Mye humor inne i bildet her, med en vilter kanin på scenen, som også hadde flere turer ned til publikum, innslag av dukketeater, og diverse ablegøyer musikerne imellom. Jeg kjente ikke igjen så mange av poplåtene de parodierte, men «Ghostbusters» ble høydepunktet for min del… Det skal sies at stemningen var sinnsykt god, og alle så ut til å sette pris på et humoristisk innslag innimellom all sinnamusikken.
Måtte dessverre droppe å se de siste bandene i kveld, Cradle of Filth, Wintersun og Painkiller. Så disse får dere lese om annetsteds.

Se alle bildene fra årets Karmøygeddon under her:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Dag 3 – lørdag 4. mai

Assimilate

Dag 3 starter med Assimilate, som spiller en slags modernisert thrash. Prisen for gitarene med flest strenger og færrest hoder går til disse gutta. Musikken ser ut til å fenge de fremmøtte ganske greit. Vokalisten varierer mellom ren og aggressiv vokal, og det er rikelig med samplinger og «europe-synth» på backing tracks. Greit å ha sett dem men dette er ikke helt mitt horn med mjød. Men nettopp det er egentlig Karmøygeddons sterkeste side, dette store spennet i stilarter mellom bandene. Alle finner noe å digge her!

Manticora

Manticora hadde jeg kun et sporadisk forhold til fra før, men det skal sies at dette rocket meg langt inn i sjelen. Feit og meget variert metall med en temmelig hyper vokalist som kommer på scena i en slags regndress (fikk nesten Gartnerlosjen-vibber…), men som kommer ut av kokongen sin etter hvert. Han bruker en kraftig renvokal med god variasjon. De leverer sin mix av heavy/power/thrash med godt driv hele konserten gjennom. Vokalisten har godt publikumstekke, og er helt oppe i trynet og vel så det på de som står i frontrekka. Han spreller og herjer rundt på den lille scenen. En fet konsert som igjen beviser hvor viktig det er å stille opp tidlig å få med seg de første bandene.

Backstreet Girls

Aaahhh… endelig! Legendene i Backstreet Girls klarte heldigvis å komme seg til Karmøy. Hadde ikke streiken blitt avblåst på fredagen, så hadde det sett svart ut. Men kongene av rå og upolert boogie-rock stilte opp, og viste publikum hvor alle de andre bandene har sine røtter. Takhøyden på MM holder såvidt for vokalist Bjørn Müller, en av verdens aller høyeste menn. Gitarist Petter Baarli gnistrer, og «duckwalker» rundt om på scenen i kjent stil. Bandet kjører gjennom den ene perlen etter den andre, og det er også fett å konstatere at den nye trommeslageren leverer varene! Backstreet Girls er jo et slags «husband» for festivalen, og har spilt de fleste år. La oss håpe de fortsetter med det!

Audrey Horne

Så var det over på Gassco-scenen for å se norske Audrey Horne. Og det var en stor konsert vi ble vitne til her. Gitarspillet er av ypperste klasse, og bandet leverer tung og feit hardrock som er lett å kose seg med. Arve Isdal som også er kjent fra Enslaved er en gitarist i verdensklasse, som virkelig får vist hva han er god for. Det er ikke første gangen de spiller på Karmøygeddon, og noe sier meg at det heller ikke er siste…

Orden Ogan

Ingen Karmøygeddon komplett uten et skikkelig Tysk powermetalband! Orden Ogan kjører en godkjent oppvisning i denne disiplinen, og virker svært blide og spilleglade. De får virkelig opp stemninga i salen etter hvert, og klarer til og med å lure publikum til å synge med på noen refrenger…

Tyr

Fra Færøyene kommer disse rockerne, som har en solid dose vikingblod i årene. De har spilt her før ganger før, og fått en del lojale fans. Musikken kan vel kanskje enklest beskrives som hedensk heavy metal. Det inkorporeres noen hauggamle folketoner også, og høydepunktet for min del er når de drar deler av Sinclairvisa «a capella». Episke greier som får det til å rykke litt i gamle vikinggener. Hadde det vært opp til meg kunne hele konserten godt vært sånn…

Wolf

Jeg var nå meget klar for litt Klassisk gammeldags (et positivt ladd ord) heavy metal av beste merke fra Sverige! Dette er så grisetøft at jeg tror det fenger de fleste, uavhengig av hvilken sjanger man eller heller mest mot. En engasjert frontmann med en ekte gullstrupe sørger for at dette ikke på noe tidspunkt blir kjedelig. Han forklarer sin teknikk på følgende måte: Man måste sjunga från pungen, det er där hårdrocken sitter! Selv har jeg sett dem live kun en gang tidligere, på Karmøygeddon i 2014, men også da leverte de en steintøff konsert.

Saor

Så droppet jeg rett og slett Decapitated til fordel for å komme meg tidlig opp på den lille scenen igjen for å se et annet av disse bandene jeg hadde sett fram til. Skotske Saor, som opererer i et musikalsk landskap jeg setter svært stor pris på. Kan nevne band som Drudkh, Winterfylleth og Wodensthrone som referansepunkter. Atmosfærisk svartmetall med sterke elementer fra folkemusikk. Nydelig framført, selv om renvokalen var litt sur et par ganger. Denne ble fremført av en kar som i tillegg spilte fele, og dette spillet var det ikke noe å si på. Nydelig å få servert ekte vare i stedet for bare backing tracks. Ikke rart at fela ble ansett som djevelens instrument, og uglesett av kirkens menn i hine hårde dage… Tempoet er stort sett svært høyt trommemessig, der flotte og episke gitarmelodier understøttet av nevnte felespill og fløyte (denne dessverre på tape) ligger som et teppe over plettfrie blastbeats og roligere partier. Bandet fikk en god mottakelse hos publikum, og ervervet nok mange nye tilhengere i løpet av konserten.

les også:Southern Discomfort 2010, 1349 satt nesten fyr på Kick!

Conception

Dette norske progmetallbandet har jo egentlig 30-års jubileum i år, men har ligget brakk i mange år. Det er derfor flott at det er blåst liv i bandet igjen. Konserten blir et herlig avbrekk fra mye av den «enklere» metallen (ikke til forkleinelse for den, altså!) som er blitt spilt på festivalen. Vokalprakten til Roy Kahn er stort sett i behold, og lydbildet stort og detaljert. Ingar Amlien som også har et black metal alter ego i bandet Crest of Darkness, trakterer bassgitaren som han har gjort i brorparten av bandets karriere. Bandet leverer bra, og jeg håper det kan komme en ny fullengder også i tillegg til EP’en som ble sluppet i fjor.

Dimmu Borgir

Dimmu Borgir, som etter sin spede begynnelse på Stovner Rockefabrikk på nittitallet vokste til imponerende proporsjoner, og vel må kunne sies å være verdens største black metal band, skulle nå spille på Karmøygeddon for aller første gang. Salen var fylt til randen med forventningsfulle metalheads i alle aldre, og bare riggingen av flammekasterne og røykpumpene var et skue i seg selv…

Bandet spiller episk symfonisk svartmetall med mange lag synth og «hermetisk» koring. Det er jo stort og flott det hele, og gutta er så samspilte at det nesten høres ut som playback. Ingen overraskelser med andre ord. Det ble vel spilt låter fra de fleste platene, men jeg syns det er skuffende at begge de to første platene ignoreres fullstendig. Men alt i alt må vel konserten med årets store headliner kunne sies å være en meget vellykket affære, og den ble avsluttet med et realt smell!

Les også:Det rant blod ut av munnen.. Dimmu Borgir konsert på Notodden!

Iron Made’em

Dette meget bra Iron Maiden coverbandet sørget for en heftig avslutning på festivalen. Denne gjengen høres ut som ekte vare og skaper en enorm stemning i det lille lokalet med entusiastisk allsang. Det eneste som manglet var Alexander the great… Johnny Angelund og resten av festivalgjengen fikk hyllest fra scenen og fra publikum mot slutten av konserten, og alle går allerede og gleder seg til 2020-utgaven av festivalen!