Jeg lytter flere timer daglig til musikk, men Green Carnation er et band jeg sjelden låner øre til. Ikke fordi bandet er dårlig, men fordi jeg foretrekker Black Metal.

Av Gøran Engenes

Jeg har selvsagt hørt bandet live tidligere, men var litt skeptisk da jeg ble forespurt om å skrive anmeldelse av en akustisk konsert.

Som i 2016 benyttet de storsalen på Kilden, og folk hadde nok en gang kjent sin besøkelsestid. Jeg ble dog svært forundret da jeg ankom, for her var folk i alle aldre og fra alle sosiale lag representert som tilhørere. Godt mulig progressiv rock treffer flere generasjoner bedre enn andre konserter jeg går på.

På denne konserten hadde Green Carnation fått med seg Kristiansand Strykekvartett. De åpnet med en flott intro før bandet entret scenen og spilte Sweet Leaf. For meg, en ordinær låt, men publikum satte åpenbart stor pris på den.

Six Ribbons, The Burden Is Mine og Time In A Bottle fenger meg ikke. Overraskende nok er det nettopp disse som får mest respons fra salen. Krumings’ egne låt, som jeg ikke husker navnet på, fester seg heller ikke hos undertegnede som et høydepunkt.
Men herfra gikk jeg fra å være lunken til å heve øyenbrynene gjentatte ganger.

Resten av konserten er nemlig av høyeste kvalitet, selv for undertegnede og min forutinntatte holdning.

9-29-045 synes jeg er upåklagelig. Gitarspillet er spennende, dynamikken er god samspillet strålende. Låta er litt for lang, men det passerer uten minus i margen. Lullaby In Winter var enda bedre og Maybe til slutt ble konsertens høydepunkt.

Det er imponerende å se hvordan 10 personer på scenen mestrer samspillet. Det er tight og overgangene er presise. Det er mange lyder fra forskjellige instrumenter, i tillegg til vokal, men det er imponerende presist.

Jeg ble introdusert for et par instrumenter jeg tidligere ikke har sett. Den ene gitaren til Krumings låt på mange måter som en banjo, men jeg så og hørte at det var noe annet. Jeg er dessverre ikke kyndig nok til å fortelle hva.

På Maybe ble også Theremin dratt frem. Dette instrumentet har jeg verken sett eller hørt om tidligere. Heldigvis fikk jeg en liten prat med Yngve Jacobsen, som kunne gi meg utfyllende informasjon. Instrumenter lager lyd ved at man beveger hendene mellom to antenner. Krumings imponerte meg når han spilte dette på siste låta. Fuck synthen, og få tilbake instrumenter som dette.

Noen ganger analyserer jeg hver musiker etter en konsert. Det gjør jeg ikke denne gangen. For meg virker det som at det er en spilleglede helt utenom det vanlige i denne besetningen av Green Carnation. Det smitter over og gir oss tilhørere enda mer glede av konserten.

Les også: GREEN CARNATION – sumarens vakraste eventyr? , Green Carnation leverte storslått på hjemmebane! og Wardruna i Kilden

Også denne gangen var lyden og lyset upåklagelig. De som skrur på dette skal ha all skryt for å løfte totalopplevelsen enda et hakk. De er i høyeste grad delaktige i at jeg hadde landet på 5 dersom jeg hadde trillet terning.

Når jeg i ettertid ser hvordan jeg har evaluert konserten, registrerer jeg at det er plukket på mye. Vi mennesker er ofte sånn at vi henger oss mer opp i små negative bagateller enn vi gleder oss over andre ting. Så la meg til slutt presisere at jeg forlot salen strålende fornøyd.

Takk for en interessant aften!

Se alle bildene fra konserten:

Dagens besetning:
Kjetil Nordhus (vokal)
Stein Roger Sordal (gitar, bass, vokal)
Michael Smith Krumins (gitar, theremin)
Trond Breen (gitar, lapsteel)
Kenneth Silden (keyboards, vokal)
Jonathan Alejandro Perez (trommer, perkusjon)

Ruben Lervåg (lyd)
Bjørnar Skutlaberg (lys)
Kristiansand Strykekvartett