Over 1000 mennesker hadde funnet veien til Kilden denne aprilkvelden for å høre Wardruna. For undertegnede var bandet et relativt nytt, men særdeles hyggelig bekjentskap.

Av Gøran Engenes

Kjetil Nordhus, kjent fra Green Carnation og Tristania kjørte vorspiel i Kildens foajé, med passende musikk til de svartkledde publikummerne som skulle på Wardruna.

Man skulle tro at band med en såpass særegen sound hadde en smal fanbase. Ambient / folk/neo- folkemusikk tiltrekker seg i utgangspunktet en liten gruppering, men Wardruna har truffet mye bredere med musikken sin. Og publikum i alle aldersgrupper var derfor representert.
Bandet skaper en rituell atmosfære gjennom hele settet, og det er ikke negativt at en del av låtene låner ideer fra hverandre.

Deler av lydbildet er fylt med fuglekvitter, vind og andre organiske innslag. Tematikken i musikken er basert på de norrøne runene, og kombinert med datidens vokalteknikker, skaper bandet en atmosfærisk og stemningsfull musikk.
Vi gjenkjenner lyden av horn, lur, munnharpe, hardingfele og andre folkelige instrumenter. Ekstra artig at flere av dem er ombygd eller selvlagd slik at de passer perfekt inn i musikkens dramaturgi.

Einar Selvik er en formidabel vokalist og formidler. Hans solo- fremførelse av Edda-diktet Voluspa var simpelthen nydelig. Publikum responderte med velfortjent stående applaus! Lyfjaberg og Helvegen ble også godt mottatt av dedikerte tilhørere. Musikken står støtt nok alene til å lage en magisk stemning, men bruken av lyssettinger på bakteppet gjorde totalopplevelsen komplett.

Jeg liker i utgangspunktet musikken vesentlig mer primitiv enn lydbildet til Wardruna som er svulstig og pompøs. Men det er nettopp her de treffer så bra, for stemningsfull norrøn musikk må inneholde samplinger og være pompøs for å skape mystikken som treffer så mange. Selv oss som er skeptiske til nettopp dette.

Med snakking mellom sangene kunne atmosfæren og mystikken blitt ødelagt. Bandet gjør derfor lurt i å kjøre gjennom hele konserten uavbrutt. Helt til slutt fikk vi likevel en tale fra Selvik hvor han opplyste hva bandet ønsket å formidle og hvor trist han syntes det var at våre gamle sangtradisjoner var i ferd med å forsvinne.

Etter talen avsluttet Wardruna konserten med Helvegen. En sang som handler om hele menneskets veg fra vi blir født, til vi avgår med døden. Dette er muligens signatursangen deres, men ikke deres beste. Den fungerte uansett flott som avslutningsspor på en minneverdig konsert.

Med akkreditering og lite kjennskap til bandet, var jeg kanskje den største skeptikeren i salen. Når jeg etter endt konsert er strålende fornøyd, antar jeg at fansen er henrykte.
Jeg konverterer nok ikke til en av gudene i den norrøne mytologien, men kommer til å høre musikken til Wardruna regelmessig fremover, for mye av musikken er både nytenkende og spennende.

Se alle bildene fra konserten under her: