Vi lot 40 årslag være 40 årslag og forlot festen midt i middagen, for når et av mine store favorittband fra 90-tallet spiller opp til funky dans i Mandal,  er vi forpliktet til å stille opp.

Tekst og foto: Svein Erik Nomeland

En nær fullsatt klubbscene på Buen kulturhus tok imot de dyktige musikerne jeg aldri har sett opptre i Mandal før. Det er i tillegg mange år siden jeg har sett de har hatt konsert, så her var det bare å stille opp.
Trioen som ble stiftet i 1993 består Simone Larsen(vokal og gitar), Jonny Sjo (bassgitar) og trommeslageren Kim Ofstad.
De har virkelig satt norsk funk/pop på kartet og fikk Spellemannsprisen i 1998 for beste album, Beauty Is A Blessing.
Vokalist Simone Larsen styrer showet fra første minutt. Rytmene er eggende og lekne, og til å ta og føle på. Svært suggerende! Elsker også når bassen kommer så bra frem i lydbildet.

Klubbscenen leverte i tillegg lyd i Mercedesklassen der alle instrumentene kommer ryddig frem.
Lyd er en utrolig viktig del av totalopplevelsen på en slik konsert.
De leker seg med gamle slagere som blant annet Tattooed on my mind, Love like rain, Do I need a reason.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

De er også for øyeblikket ute med et helt ferskt album ved navn Signs.
Vi fikk høre litt fra dette albumet på konserten, og det er av samme høye kvalitet med samme signatur som vi er vant til fra tidligere. Close to me og Signs er to nydelige sanger.

Vi bet oss merke i at det var mange yngre folk og spesielt unge kvinner i front ved scenen.
Dette var litt overraskende for et gammelt krek, som er vant til et helt annet publikum på konserter i denne sjangeren.