Endelig klaffet ting i kalenderen slik at jeg igjen kunne besøke denne trivelige metallfestivalen på Karmøy.  «The devil has all the best tunes», var det vel en mer eller mindre klok mann som sa en gang, og det sammenfaller jo bra med festivalens slagord «et hyggeligere helvete»… For her er det virkelig trivsel og infernalsk musikk i skjønn forening som gjelder! 

Av Stian Veggeland

Årets festival ble en meget bra opplevelse for min del, og i tillegg til de konsertene jeg har anmeldt og knipset bilder på, så vil jeg trekke fram både det bekmørke, kompromissløse svartmetallritualet til Throne of Katarsis, tidsreisen til mitt barndoms åttitall med Accept og det brutale kaoset til finske Havukruunu som store høydepunkter for egen del.

Karmøygeddon-maskineriet er så velsmurt og knirkefritt at alle bare går rundt med store glis hele tida. Masse sitteplasser til å hvile mellom slagene, glimrende mat på Cafe MM, rask og effektiv drikkeservering, og generelt god stemning gjør at dette er en festival veldig mange har som fast innslag i kalenderen sin hvert år.  Festivalsjef Johnny Angelund og alle de andre som er med på å få arrangementet i havn hvert år fortjener stor hyllest!

Konsertene på Karmøygeddon er fordelt på en stor hovedscene, «Gassco Stage», i et utendørs festivaltelt rigget for formålet, og en liten klubbscene, «Stena Stage», inne på klubben Cafe MM. Det er kun en kort spasertur mellom disse. Konsertene begynner klokka 12.20 på Stena Stage, og så fra ca. 1500 når konsertene starter på Gassco Stage, så går annenhver konsert på hver av scenene, med noe overlapp. I tilknytning til hovedscenen er det også et stort område med salg av plater, t-skjorter og annen metallrekvisita, et par utsalgspunkter for drikke, og massevis av benker og bord der folk kan sitte og prate og slappe av med ei øl eller en kopp svart kaffi…  

Torsdag 30. april

Rioter

Stena Stage kl. 12.20

Det lokale bandet Rioter får æren av å thrashe festivalen i gang på den lille innendørsscenen. Og dette er ei real kruttønne av et band! Her går det i tight og steintøff US-thrash som oser av åttitall! Rioter har sjel og spilleglede i bøtter og spann, og man hører at solide porsjoner av blant annet både Slayer, Metallica og Testament har vært på platetallerknene til disse gutta. Vokalen er rå og raspete, mer Araya enn Mustaine for å si det slik, og gir musikken en ekstra tøff edge. De har også en del energisk «ropekoring» ala Anthrax f.eks., som både passer bra inn i musikken og er en glimrende anledning for publikum også til å bidra. Bandet har nokså nylig gitt ut sin første LP, Legalized Mind Control, som de også hadde med seg for salg på vinyl og kassett i merchboden. Jeg hadde allerede hørt gjennom den et par ganger på Spotify, og må si at liveopplevelsen ikke stod tilbake for den «hermetiske» varianten. Dette er et band jeg allerede gleder meg til å se live igjen. Absolutt en konsert som får liv i thrashefoten, og gir festivalen en meget god start.

Wolfheart

Gassco Stage kl. 15.25

Neste band ut for min del er finske Wolfheart. De har holdt på siden 2013, og gitt ut 7 album. Jeg hadde ikke noe særlig forhold til dette bandet fra før, men det må jeg nok endre på, for dette gir mersmak. Det er ikke så lett å sette dette bandet i noen konkret musikalsk bås, for her er det elementer av mange forskjellige typer metall, og bandets stil omfatter blant annet både raske partier med blastbeats, tung groove, episke partier med symfonisk tilsnitt og en del atmosfæriske partier med hint av finske folketoner. En mer brutal versjon av Amorphis kan man kanskje si? Bandet består av en «klassisk» besetning med to gitarister, hvorav en vokalist/frontmann, en bassist og en trommis. De er livlige på scenen, egger publikum til hoiing og klapping, og det blir aldri kjedelig verken musikalsk eller visuelt. Wolfheart spilte også på Karmøygeddon i 2023, og de gir tydelig uttrykk for at de er glade for å være tilbake. Kanskje ikke så rart, med den gode responsen ‘geddonpublikummet gir dem!

Se også: Artistfoto børster støv av gamle bilder: Moonsorrow på Screamfest 2008

Sigtyr

Stena Stage kl. 18.40

Så er det bare å få på seg ringbrynjen og trekke sverdet, for nå blir det krigersk stemning på Stena Stage! Her er det nemlig klart for en solid dose genuin «Sognametall», en sjanger som det legendariske Sogndalsbandet Windir i sin tid var opphavet til. Sigtyr kommer fra samme område, og har i hovedsak vært frontmann Odne sitt enmannsprosjekt siden 1999, dog uten å ha gitt ut noen album ennå, kun demoer og en EP. Slik jeg forstod det så var dette også første konsert med fullt band. Lydbildet ligger tett opp til Windir, med en grunnmur av viking/black metal med folkemusikkinspirerte melodier, og en miks av snerrende vokal og ren koring. Noen låter er på sognamål og noen på engelsk. Det er bra liv i publikum, og det er tydelig at en del har et sterkt forhold til bandet, og antagelig til sjangeren generelt også. Litt tekniske problemer og tidvis noe ullent lydbilde til tross, dette er mektig og flott! Jeg kjenner nasjonalfølelsen vokse i bringa av dette, og håper de gir ut en LP snart! Savnet etter Windir er fortsatt stort, og jeg er en av de mange som setter pris på at Sigtyr ivaretar arven på en god måte. Nettopp dette er grunnen til at jeg ikke vil kritisere bandet for mye for den åpenbare mangelen på egenart.

Old Man’s Child

Gassco Stage kl. 20.30

Gulvet på hovedscenen er fullpakket av forventningsfulle publikummere når Galder og kompani entrer scenen for å gi oss en dose høyoktan ekstremmetall. Dette er tydeligvis noe folk har gledet seg til, siden bandet har vært borte fra livescenene i årevis, og aldri har spilt på Karmøygeddon før. Old Man’s Child er jo ellers et gammelt band med røtter helt tilbake til slutten av åttitallet, men har i størst grad vært et studioprosjekt. De kjører et relativt klassisk black metal-image med liksminke, lær og nagler. Det blir spilt låter fra hele bandets karriere, og både framføring og lydbilde er upåklagelig. Trommis Tjodalv (kjent fra Dimmu Borgir og Susperia) er rå og hardtslående og skarptrommelyden sitter som maskingeværskudd! Galder er teatralsk på scenen, skjærer onde grimaser og får med seg publikum fra første stund.

Fredag 1. mai

Vintersorg

Gassco Stage kl. 16.20

Fra den svenske ødemarka kommer altså selveste Vintersorg på scenen. Dette er både pseudonymet og hovedbandet til frontmann Andreas Hedlund, som helt siden 1996 har gitt oss mange flotte utgivelser, både med Vintersorg, Otyg og som vokalist i Borknagar. Musikken til Vintersorg var på de første utgivelsene black metal med sterke innslag av skandinaviske folketoner, men gikk etter hvert mer over til litt mer progressiv black metal der kosmologiske og filosofiske tema ble viktigere. I kveld får vi servert et knippe låter som spenner over så godt som hele katalogen, selv om den relativt korte spilletida han har til rådighet selvsagt begrenser antallet låter. Det er bra med folk i teltet, og publikum gir jernet selv om det er relativt tidlig på ettermiddagen. Ellers er jeg ikke helt fornøyd med lyden på denne konserten, jeg syns ikke renvokal og andre detaljer kommer godt nok fram i mine ører. Bandet avslutter på best mulig vis med den mektige fanfavoritten «Til Fjälls» fra første plata, til rungende allsang fra publikum.  

Se også: Karmøygeddon 2019 – 3 dager med rock og metall av ypperste klasse!

Lørdag 2. mai

Saor

Gassco Stage kl. 16.25

Skotske Saor er et band jeg har gledet meg til å se live igjen etter at jeg ble imponert av dem da de spilte på den lille klubbscenen på Karmøygeddon i 2019. De leverer storslått og atmosfærisk keltisk metall av høy klasse. I tillegg til de vanlige metallarbeidsredskapene gitar, bass og trommer har de med seg ei dame som spiller på ulike fløyter (tin whistle og low whistle) og irsk uilleann pipe (en variant av sekkepipe der man klemmer på belgen med albuen), noe som skaper et sterkt og emosjonelt folkemusikkpreg på låtene. Hun bidrar også med flott og trollbindende vokal på noen partier. Låtene er lange, og jeg blir stående og drømme meg bort til forblåste fjellsletter som jeg flere ganger har vandret på med nettopp Saor på ørene. En flott konsertopplevelse, og syns absolutt det var riktig å plassere dem på den store scenen denne gangen.

Se også: Iron Maidens edle metall ruster aldri

Thron

Stena Stage kl. 13.20

Thron er et nytt bekjentskap for meg, og jeg hadde ikke rukket å høre meg opp på det på forhånd. Vi snakker her om et tysk black metal band av den mer progressive, tekniske og melodiøse sorten. Trommisen er et råskinn både når det gjelder teknikk og hurtighet, og samspillet med de øvrige musikerne er glimrende. Tilbakemeldingene fra publikum er bra, selv om jeg mistenker at mange i likhet med meg ikke heller kjenner så godt til Thron fra før. Litt uklar lyd gjør at ikke alt av detaljer kommer så godt fram, men de holder uansett på oppmerksomheten min hele konserten gjennom, og allerede før de er ferdige har jeg bestemt meg for at jeg må utforske platene de har gitt ut…

Se også: Virtuos og progressiv helaften i Kilden med Dream Theater! Mesterlig!

Se alle bildene under her: