Det er ikke akkurat de store produksjonene man får på Vaktbua. Lokalet er lite, scenen er liten, og med rundt 40 personer på plass føles det nesten fullt. Det er samtidig noe av poenget med slike konserter. Man kommer tett på bandene, og avstanden mellom scene og publikum er nærmest ikke-eksisterende.

Av Gøran Engenes

Denne lørdagen var det Gennem Tågen og Drengskapur som skulle levere sin variant av atmosfærisk black metal. Begge bandene har mye av det riktige på plass: Mørke stemninger, lange låter og en forkjærlighet for det monotone og atmosfæriske. Men begge har også et stykke igjen før dette blir mer enn habilt undergrunnsnivå.

Gennem Tågen åpner kvelden med en ganske typisk form for atmosfærisk black metal. Det er lange låter, mye mørke og en veksling mellom intense partier og roligere sekvenser. Flere av låtene får god tid til å utvikle seg, og innslagene med klassisk gitar gir litt variasjon og viser at bandet ønsker mer enn bare å kjøre på med den samme veggen av lyd.

Problemet er at lyden ikke helt spiller på lag med dem. Vokalen ligger høyt og er både skarp, skrikete og ganske hektisk. Skarptrommen har også fått i overkant mye plass. Dermed blir det vanskelig å høre gitarene ordentlig, og det er uheldig når gitararbeidet skal være en av de viktigste bestanddelene i denne typen musikk.

Det blir derfor litt vanskelig å få tak i hva Gennem Tågen egentlig vil med materialet. De rolige partiene fungerer bedre enn de mest hektiske, men helheten blir noe ujevn. Det er absolutt ansatser til noe interessant her, men det føles fortsatt som et band som har en del igjen å jobbe med – både når det gjelder låtmateriale og hvordan det skal presenteres live.

Drengskapur er kveldens andre band, og trioformatet gjør at det blir litt mindre å holde styr på både på scenen og i lydbildet. Her er lyden vesentlig mer balansert, og det gjør også musikken lettere å sette pris på.

Det er fortsatt atmosfærisk black metal vi snakker om, og Drengskapur tilfører ikke akkurat sjangeren noe revolusjonerende. Men de får grunnoppskriften til å fungere. Vokalen er mørkere og roligere enn hos Gennem Tågen, og den ligger bedre sammen med resten av musikken. Det gir et mer helhetlig uttrykk, og vokalen får rollen den bør ha i denne typen black metal: en del av stemningen, snarere enn et element som konstant kjemper om oppmerksomheten.

Det er også mer energi i fremføringen. Trommeslageren er særlig engasjert og bidrar med et nødvendig driv. Det er ikke snakk om en sceneprestasjon som blåser publikum over ende, men det er tydelig at trioen har glede av å spille. Det gjør sitt til at konserten fungerer bedre etter hvert som settet skrider fram.

Drengskapur fremstår dermed som det sterkeste av de to bandene denne kvelden. Ikke fordi de gjør noe spesielt nyskapende, men fordi de har bedre kontroll på de virkemidlene de har valgt å bruke. Det låter ganske enkelt mer samlet.

Så var det dette med Vaktbua. Et lite lokale med rundt 40 publikummere blir fort tett, og det er både en fordel og en ulempe. Nærheten skaper en fin klubbfølelse, men samtidig er det vanskelig å få et stort og godt definert lydbilde i så små omgivelser. Det samme gjelder lyset, som er omtrent identisk fra begynnelse til slutt. Det visuelle bidrar dermed lite til konsertene.

Totalt sett blir dette en middels pluss konsertkveld. Gennem Tågen har enkelte gode ideer, men sliter med både lyd og balanse i uttrykket. Drengskapur fungerer bedre live og leverer kveldens mest overbevisende sett, først og fremst fordi de får mer ut av et forholdsvis enkelt musikalsk uttrykk.

Begge bandene gir greit med valuta for pengene og tiden man bruker på Vaktbua denne kvelden. Men det er også vanskelig å komme unna at begge fortsatt befinner seg et godt stykke fra toppen av sjangeren. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det – undergrunnen skal tross alt være et sted for band som fortsatt prøver å finne formen sin.

Denne kvelden viser i hvert fall at det finnes noe å bygge videre på. Nå gjenstår det å se om de klarer å ta de neste stegene.

Rammene på Vaktbua gjør det heller ikke lett for bandene å vise seg fra sin beste side. På en større scene med bedre lyd og mer variert lys ville gitarene og detaljene kommet bedre fram, samtidig som dynamikken i musikken kunne blitt forsterket. Det ville gitt begge bandene bedre muligheter til å bygge den stemningen de ønsker, og sannsynligvis løftet hele konsertopplevelsen.

Se alle bildene av Drengskapur