Tekst og foto: Millie Steinsdóttir Leirvik

Den sjette utgaven av Tons of Rock ble en litt annerledes opplevelse enn de fem foregående årene. Tons of Rock har nemlig slått på stortromma og inntatt hovedstaden, og dermed en ny æra. Denne gangen ble publikum servert rockefesten på en gresslette, kun et steinkast unna Ringsnes skulpturpark på Ekeberg. Dette stod selvsagt i stor kontrast til storslåtte Fredriksten festing i Halden, som har huset flere tusen metallhuer den siste helga i juni siden festivalen første gang gikk av stabelen i 2014. Det var delte meninger blant årets festivalgjengerne om selve flyttingen av festivalen. Hvis en ser bort ifra de vakre omgivelsene og den majestetiske festningsmuren som omkranset festivalområdet i Halden, samt alle de trofaste innbyggere i byen som hvert år stilte som frivillige, må en innrømme at tilgangen på overnattingssteder og uteliv er hakket bedre i Norges største by. En kommer ikke unna at det er særdeles pratisk og strategisk gunstig å holde festival nær et knutepunkt for kollektivreiser og hoteller. Et annet moment som kan endre innstillingen til enhver beundrer av festninger er at fremkommeligheten inne på området aldri før har vært bedre. Alt fra fjellgeiter og rullestolbrukere kunne kommer seg til og fra de forskjellige scenene og områdene uten problematikk. Kollektivtransporten i regi av Ruter, men også festivalens egne busser, kjørte skytteltrafikk fra og mot Oslo sentrum til sletta.

Black Debbath, som regnes som festivalens husband, tok jomfruhinna på Ekebergsletta. Under Black Debbaths siste turné ble det arrangert konkurranse hvor deltakerne fungerte som bandets lokale Le Tekrø. Vinnerne av denne konkurransen var å se sammen med bandet under årets Tons of Rock, samt den annonserte gjesteartisten Ronnie Le Tekrø. Med dette kunne det ikke bli annet enn en fabelaktig start på Norges største rock – og metallfestival.

Staben hadde i år, som alltid, klart å samle noen av de største ikonene innen rock og metall gjennom tidene. KISS, Slayer, Def Leppard, Dropkick Murphey, Dream Theater, In Flames, Carcass, Satyricon, Mayhem, samt det mongolske folkrock-bandet the HU var å finne på årets plakat. Herlig, norsk rock fra band som festivalens egen vaktbikkje: the Dogs, mørketse Vreid, eksperimentelle Ulver, punkbandet Oslo Ess og råskinnet av et band; Gluecifer var også å finne på en av festivalens scener.

Desverre er ikke toalettmulighetene noe å skryte av, men det er det kjedelig nok sjelden. Flere stasjoner med lukkede toaletter etterlyses av alle undertegnede kommer i kontakt med. Betalingsordningen Cashless, som i fjor gjorde at det ikke forekom køer, ble merkelig nok ikke benyttet i år. Dette gjorde at det tidvis tok lang tid å få kjøpt seg noe over bardisken, og på fredagen stod enkelte i kø i over to og en halv time for å få seg en t-skjorte. På den andre side var det satt ut minst to vannstasjoner som gjorde det mulig å få vasket hendene eller tatt seg et glass vann når enn det passet en. Dette kom kom virkelig godt med i heten, så festivalledelsen skal absolutt ha skryt for dette tiltaket.

Både store og små entusiaster, i alle aldere og sjangere hadde muligheten til å trives på årets arrangement. Det var ikke bare Tons of Rock, men også ‘tons of food’! Alt fra thailandske grillspyd til ‘elgbabb’. Til alles store overraskelse fant man, blant Euro Pris og bardisker, en stand med hvite duker som serverte ‘Tons of biff’! I tillegg var det satt opp et lite tivoli med både pariserhjul og storslegge. Et eget telt for de kunstinteresserte hadde sikret seg plass på området. Her satt det flere forskjellige kunstnere og solgte verkene sine. Organisajonen for dyrevern, NOAH, var til stede og svarte for de mange arter som ikke kan tale selv. Metalheads against bullying var selvfølgelig også til stede, og tok seg tid til en prat med alle som ønsket dette.

Litt vemodig var det selvsagt at Slayer sin opptreden på Ekebergsletta er deres siste i Norge noen sinne. En skulle ikke tro at bandet begynner å dra på åra, for her går det fort i svingene. Slayer er ikke et band som er kjent for å ta det med ro, men i år hang de virkelig i stroppen. Det er klart at når de nå er ute på deres siste turné, skal det ikke skrives ett ord om hvordan alderdom svekker sansene. De ga publikum mer enn forventet, og savnet kommer til å bli stort. Både de nærmest seremonielle moshpitene, den knusende vokalen, de helrå soloene og de hamrende taktene. Vi alle hatet liksom sammen. Hatet alt som ikke har forståelse. Forståelse og empati er det kjæreste vi har, og som gir musikk så stor makt. For når du står der, og det kjennes som ingen andre er der, vil alltid musikken være der, ubetinget og uavhengig. Det er få ting som slår den sterke følelsen av tilhørighet det samstemthet folkehavet skaper. Og det er vel en av de største grunnene til at vi, i alle former og aldere, samles i tusentall hvert år, her på Tons of Rock. Takk for denne gang!

Se slides av alle bildene fra Tons of Rock 2019 :

Denne bildekrusellen krever javaskript.