Tekst og foto: Stine Hommelsgård
En av headlinererne på lørdag var de gamle heltene i Status Quo. De har holdt koken i over seks tiår og jeg tok meg selv i å tenke «hvor gamle er de egentlig?»
De innleder blant annet med sanger som Rain, Little Lady, Softer Ride, Beginning of the End og Hold You Back.
Vokalist Francis Rossi er den som for min del stjeler showet med tørre vitser. Man aner jo at disse vitsene blir med på hver eneste konsert, men det gjør ikke noe. Jeg har ikke hørt de før og det er det som teller.
Han oser selvironi og demonstrerer entusiastisk lydene av både 70- og 80-tallet. (Vi snakker om 70-tallets puffelyd og 80-tallets klassiske snortelyd..) Publikum ler og mange nikker gjenkjennende. Det er rett og slett god steming! Jeg ser meg rundt og ser alle aldersgrupper. Ungdom som muligens kun kjenner til de mest kjente som In the Army now, til den litt eldre garde som står og holder rundt hverandre mens de svinger i takt med musikken. Man kan nærmest se alle minnene og kjærligheten til sangene strømme gjennom forsamlingen.
Etter innledningen til Francis, kommer det en medley med fire sanger (starter med What you’re proposing) som i følge vokalisten er skrevet i forrige århundre.
John «Rhino» Edwards på bass prøver å stjele showet litt innimellom, det skal han ha. En kløpper på munnspill og flørter støtt og stadig med publikum.
De kjente og kjære sangene kommer som perler på en snor med Again and Again, The Oriental og In the Army Now. Da denne sangen starter kom endelig det ultimate festivaløyeblikket jeg hadde ventet litt på; den primitive handlingen ved å kaste ølglass opp i luften så publikum rundt deg ufrivillig blir dynket i øl. Dette kombinert med all-klapp og pekefingre i været, kan vi konstatere konserten en suksess.
De fortsetter med Roll Down Lay Down, Down Down, Whatever you want og Rockin’ all over the World. Og hvis man trodde all-klapp og all-sang tendensene var ville under In the Army Now, så vil jeg påstå at sletta nå har eksplodert.
Selv om Francis tar seg av det meste av snakking på scenen, må vi ikke glemme Andrew Bown på keyboard, Leon Cave på trommer og Richie Malone på gitar. I mine ufaglærte ører høres det ut som om lydfolkene har gjort en fantastisk jobb.
Jeg liker så godt at det er enkelt. Det er ikke noe sirkus på scenen. De har enkle klær, ingen spesialeffekter, ikke noe flammeshow. De er seg selv og lar musikken tale.
De runder av hele konserten med Save My Money og Bye Bye Johnny til trampeklapp.
En vellykket kveld på Norway Rock 2018!
artistfoto.no 