På slutten av 90-tallet kom det skyllende en gothbølge innover fedrelandet. I front av denne bølgen stod blant annet rogalandsbandet Tristania. En miks av growling, clean og vakker kvinnevokal var nytenkende og feiende flott. I tillegg flettet Tristania inn melankolske samplinger som gav deres musikk et særpreg blant gothbandene.
Den meget talentfulle Morten Veland var hovedmannen i bandet, og han stod ansvarlig for både musikk og lyrikk. Da han forlot bandet etter 2 strålende album, måtte de gjenværende medlemmene kreere musikken selv.
De har prøvd gammel oppskrift og de har forsøkt å være nytenkende. Dette har resultert i 4 plater som kvalitetsmessig er milevis bak 2 første. Det er kanskje ubevisst, men jeg føler bandet har tatt skritt mot mainstream goth-rock, og for meg ser det ut som om de forsøker å nærme seg band som The 69 Eyes og Lacuna Coil.
Den nye kvinnelige vokalisten har selvsagt fått en utakknemlig oppgave med å erstatte den fantastiske Vibeke Stene. Kvalitetsmessig står ikke Stene tilbake for verken Floor Jansen, eller Anneke Von Giersbergen. Derfor blir det en kvalitativ nedtur å høre Mariangela Demurtas på denne konserten.
Hun synger rent og pent, men er veldig tafatt. I tillegg får hun nesten ikke lyd i mikrofonen sin før settet nærmer seg halvspilt. Den mye mer kraftfulle vokalen til Stene er et åpenbart savn for bandet. Dessverre.
Lydmannen har en vanskelig oppgave når 3-4 forskjellige vokaler skal mikses inn i lydbildet. Om han og bandet er fornøyd med lyden, vites ikke, men for meg blir det veldig kaotisk. Nordhus overkjører Demurtas i duettene, og det vokale, som er bandets særpreg, fremstår som en suppe.
Det var faktisk en nyhet for meg at Kjetil Nordhus har sluttet seg til Tristania. Dette er et scoop for bandet, for denne mannen har kapasitet til å hjelpe dem opp av dvalen undertegnede mener de befinner seg i.
Litt skuffende var det dog å høre at han ikke mestret de laveste tonene på ”Beyond the veil”. Jeg setter denne episoden på kontoen for uhell, da jeg vet at Nordhus har kapasitet til å synge i dette toneleiet.
De store utskiftningene i bandet er ganske sikkert en medvirkende faktor til at det ikke låt så tight som det burde. En annen faktor kan være at setlisten stort sett bestod av låter plukket fra nyere album. Mange av disse låtene er tamme, og har svært få temaer som gir artistene særlige muligheter til å briljere.
Dersom et band har levert på et høyt nivå, blir fallhøyden stor. Det har Tristania fått erfare.
Jeg er overbevist om at medlemmene har det artistiske talentet som kreves, men de må få hjelp eller forbedre seg med låtskrivingen. Først da tror jeg dette bandet kan ha forhåpninger om å komme tilbake på samme nivået de hadde på slutten av 90-tallet.
Jeg ønsker dem lykke til.
Tekst: Gøran Døra Engenes
Foto: Svein Erik Nomeland
artistfoto.no 