Mandalsbandet Manitou gjorde comeback på Kick Scene under årets Southern Discomfort-festival. 16 år etter deres siste konsert.

For 20 år siden gikk bandet en lysende fremtid i møte. De vant LO-rock, spilte inn en kritikerrost Ep og et spennende album. Den progressive metalen deres var nytenkende, og lokalt var det mange som trykket bandet til sitt bryst. Da alle muligheter lå åpne for dem, valgte de plutselig å legge bandet på is. De hadde garantert sine grunner for å ta dette valget, men for oss utenforstående virket beslutningen merkelig.

Som de fleste andre progressive metalband, leverer ikke Manitou noe sceneshow. Musikken er intrikat, og medlemmene gjør lurt i å være fokuserte på denne reunionkonserten. Folk fryktet nemlig at deres omdømme var bedre enn bandet, så det enkleste for Manitou hadde vært å droppe gjenforeningen. Fallhøyden var stor, men de bestod testen med glans. Det mest overraskende var at låtene hadde tålt tidens tann. Eller var det kanskje et bevis på at Manitou var forut for sin tid på begynnelsen av 90-tallet?

Til tross for langt opphold, virker bandet fortsatt meget samspilt. Alle instrumentene kommer tydelig frem i lydbildet, og det er bra trøkk.

Øyvind Hægeland har en kraftfull og ren stemme. Han sprekker aldri, og leverer en opptreden både han og bandets tilhengere garantert er fornøyd med.

Problemet mitt er at jeg sliter fælt med powermetal-vokalister. Når det i tillegg er en utbredt bruk av falsett, faller jeg utenfor målgruppen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

”Dritkult”, ”Dødsbra”, hører jeg begeistrede folk rundt meg si. Jeg registrerer at de fleste i lokalet er av denne oppfatningen. Og da, selv om den helhetlige pakken ikke traff undertegnede, kan vel reunionkonserten til Manitou kalles en suksess!

Tekst: Gøran Døra Engenes
Foto: Svein Erik Nomeland