Tekst og alle fotos: Millie Steinsdóttir Leirvik

Megadeth
Energinivået blant de eldene rockelegendene skranter, noe som er en kjent sak for faste konsertgjengere. Bandet står mye stille, men stemmen til Dave Mustain er med på tempoet og fungerer fremdeles fengslene på publikum.

På scenen ser vi tre monitorer som viser en videocollage bestående av klipp fra muskkvideoer og bilder av bandet. Tilskuerne nærmest scenen ser ut til å yte best av opplevelsen. Det er gjevnt over god stemning, men mye av klientellet står stille som stokker. Men nå skal det nevnes at mange av de besøkende er mimrende eksrockere, noe som sikkert er med å forklare at selve opplevelsen oppfattes som forsvarlig og moden. Det er også en stor del unge, lovende å se, så rocken er ennå ikke død. Det blir mer bevegelse i mengden når de intense introriffene til ”Rattlehead” går over anlegget. Dette er nok sangen mange har ventet på. På tross av en litt traurig start, tar favorittene ‘Symphony of Destruction’ og ‘Holy Wars… The Punishment Due’ løftet, og gir konsertdeltakerne mye av det de hadde håpet på, denne aftenen. Klassisk opplegg og en variert setlist, med både låter fra ”Dystopia” og fra plater fra åtti- og nittitallet.

Nekromantheon
De unge herrene i det norske thrash -bandet Nekromantheon skuffer sjelden, og det gjorde de ei i kveld. Ved første øyekast blir en ikke forberedt på hva som kommer. Det er kjapt, teknisk, og melodisk. Låtmaterialet blir fremført så perfekt at det nesten grenser til overmenneskelig. Vi får servert saftige soloer, og det i en intensitet som selv fanden ville blitt sliten av. Ja, dette er musikere som vet hva de driver med. I 2012 vant de Spellemannsprisen med sin andre utgivelse «Rise, Vulcan Spectre» i metal-klassen, og de fikk sekser både i Dagbladet og VG, for ovennevte album.

Tittellåten «Rise, Vulcan Spectre», var en av låtene vi fikk høre under kveldens fremførelse. Men i tillegg er både «Cast Down to the Void», og tittellåten fra deres første album: «Divinity of Death», absolutt verdt en lytt for thrash-entusiaster. Godt gjennomført, og et verdig avslutningsband på Huth- scenen ved Tons of Rock 2016.

Behemoth
Siste band på hovedscenen under Tons of Rock 2016 er de polske mørkeherrene i Behemoth, og de kjører rett på sak med ‘Blow your Trumpets Gabriel’.

Bakken rister, publikum er med, og trykket treffer en rett i brystet. Det hele oppleves som mystisk, mørkt og majestetisk. Publikum ser ut til å stortrives i denne voluminøse furoren, og jeg må innrømme at rytmene fenger som bare det, på tross av ekstremiteten.

Så vidt undertegnede har notert seg, så spilles ‘The Satanist’-albumet i sin helhet, etterfulgt av klassikere som ‘Concour all’ fra ‘Demigod’-skiva og ‘Ov Fire and the Void’ fra ‘Evangelion’.
Før herligheten avsluttes med konsertens eldste bidrag: ‘Chant for Eschaton 2000’, fremlegger frontmann ‘Nergal’ en oppfordring, hvor han blant annet presiserer: Take no prisoners on your way to the top, and never f***ing give in!» Godt levert av disse østeuropeiske svartmetalmestrene!

Bodies
Siste band vi får høre før festivalen pakker ned teltene, for denne gang, er Bodies.
Bodies er et lite omtalt band, bestående av fire nordmenn og én brite, med medlemmer fra bandene Amulet, Skambankt og Kaizers Orchestra.

I kveld er det ikke musikken deres som står på listen, men en hyllest til ingen ringere enn selveste Sex Pistols. Platen som står i fokus er den særdeles beryktede, og mest anerkjente albumet i historien: «Never Mind the Bollocks» fra 1977. I kjølvannet av utgivelsen ble bandet nektet spillejobber i store deler av England, mye grunnet dårlig oppførsel, banning på TV, og et så kontroversielt budskap at selv myndighetene skjelver i buksa. I tillegg ble bandet, i tiden under utgivelsen, sparket fra to forskjellige plateselskap. Ja, Sex Pistols har satt sine spor i rockehistorien.

Oppmøtet ved konsertstart var ikke til å skryte av, men etter at det går opp for festivalgjengerne at det er en hyllest til Sex Pistols som blir fremført under denne konserten, strømmer publikum til. Bandets opptreden svarer til hva en forventer av punkere. Det er hard, konstant og mye frustrasjon. En god avslutning på årets Tons of Rock. Vi sees til neste år!