Søndag 14. juni gikk den aller første – og dessverre siste – utgaven av endagsfestivalen Dirty Old Town Live av stabelen på Odderøya i Kristiansand. Til tross for at værgudene ikke spilte helt på lag med arrangørene, ble det topp stemning og et rockemaraton uten like.

Av Ann Cathrin Valle Bjelkåsen

DJ Maciek Ofstad, mest kjent som gitarist i Kvelertak, hadde tatt plass bak miksepulten på scenen og spilte gamle og nye rockefavoritter fra portene åpnet. Den første timen var det ganske glissent inne på amfiet, men det var nok mye på grunn av det ustabile været som var spådd. Neste navn på festivalplakaten, CCR-tributebandet Young Fogertys, rakk akkurat å fullføre settet sitt før det begynte å dryppe, og innen det lokale progmetal-bandet Green Carnation gikk på scenen, hadde hele himmelen åpnet seg. Heldigvis var det verste over på en halvtime, og det la heller ingen demper på stemningen foran scenen. Kristiansand vet å sette pris på sine lokale helter.

Før kveldens headliner entret scenen, skulle to norske band til få æren av å varme opp publikum. Og det gjorde de til gagns. Stonerrock-bandet Slomosa består av vokalist og gitarist Benjamin Berdous, gitarist Tor Erik Bye, bassist Marie Moe og trommis Jard Hole. De hadde tatt turen innom Kristiansand midt i en travel verdensturné som strekker seg over tre kontinenter. I april spilte de inn en fenomenal liveopptreden på amerikanske Live on KEXP, som ble sluppet på YouTube for få dager siden. Tilbake på norsk jord levde de opp til sitt gode live-rykte og leverte et forrykende sett med steintunge, seige riff. Spesielt bassist Marie Moe ble fotografenes yndling, der hun hoppet energisk rundt på scenen. Bandet hadde generelt imponerende headbanging-skills, og noe sier meg at de kommer til å ha klippekort hos kiropraktoren om en ti års tid.

Få band har så dedikerte fans som Turbonegro. Overalt på festivalområdet kunne man se Turbojugend ikledd dongerivester og matroshatter, mange med tung sminke. Jeg har vært på flere konserter med The Denim Demons, men det var noen år siden sist. Da var fortsatt Hans-Erik Dyvik Husby, aka Hank von Helvete, bandets frontfigur. Da punkbandet søkte ny vokalist i 2011, fant de en i bandets fanklubb i London. Briten Tony Sylvester var president i Turbojugend London og presseansvarlig for Turbonegro i Storbritannia. Siden den gang har han tydeligvis blitt komfortabel i rollen, for sammen med Happy Tom, Euroboy, Rune Rebellion, Tommy Manboy og Crown Prince Haakon-Marius holdt han publikummet på Odderøya i sin hule hånd. Det ble både crowdsurfing og moshpit foran scenen. Bandet holdt på enda lenger enn de egentlig skulle, og det heseblesende settet ble avsluttet med publikumsfavoritten I Got Erection.

Så var tiden endelig inne for rosinen i pølsa. Klokken 22 steg Deep Purple inn på scenen, til ellevill jubel fra de drøyt 5000 publikummerne. Kristiansand var tredje stopp på en omfattende verdensturné med 87 konserter over tre kontinenter. Det er imponerende for et band der de fleste av medlemmene nærmer seg eller har passert 80 år.

Det kan ikke understrekes nok hvor legendarisk dette bandet er. Sammen med Led Zeppelin og Black Sabbath er de regnet som «The Holy Trinity» innen britisk hardrock på 70-tallet. Selv om de ofte blir gruppert sammen, hadde de tre bandene likevel hver sin helt unike stil. Deep Purples signatursound ble i stor grad skapt med et Hammond-orgel koblet til en 200-watts Marshall-forsterker, noe ingen hadde gjort før dem.

De platedebuterte så langt tilbake som i 1968. Bandet har hatt mange utskiftninger, pauser og gjenforeninger, og av grunnleggerne er det kun trommis Ian Paice som har vært med hele veien. For å skille mellom de mange lineupene har de fått navnene Mark I, Mark II, Mark III og så videre. Den nåværende konstellasjonen, Mark IX, har spilt sammen siden 2022, med Ian Gillan (Mark II) på vokal, ovennevnte Ian Paice (Mark I) på trommer, Roger Glover (Mark II) på bass, Don Airey (Mark VII) på Hammond-orgel og nyeste medlem Simon McBride (Mark IX) på gitar.

Av alle lineupene er det nok Mark II (1969–1973)som har satt tydeligst spor i musikkhistorien. Denne sammensetningen hadde grunnleggerne Ritchie Blackmore på gitar, Jon Lord på Hammond-orgel og Ian Paice på trommer, og de nye medlemmene Ian Gillan og Roger Glover på henholdsvis vokal og bass. På bare fem år rakk de å gi ut fire studioalbum og to livealbum, blant annet platene Deep Purple In Rock og Machine Head, som står igjen som to av de aller største albumene i hardrocksjangeren.

Primus motor Ritchie Blackmore (som senere gikk ut av bandet for å starte Rainbow) headhuntet Ian Gillan til rollen som frontmann. Gillan hadde allerede gjort seg bemerket gjennom prosjekter som The Javelins og Episode Six, og var viden kjent for sin store stemmeprakt. I storhetstiden på 70-tallet hadde han en vokalmessig spennvidde på hele fem oktaver. Gillan og Glover hadde spilt sammen i Episode Six og var allerede samkjørte låtskrivere. Med dem i bandet blomstret kreativiteten, og de ikoniske låtene kom som perler på en snor. Bandet skrev låter på en helt annen måte enn bandene som kom før dem. Ingenting var klart før de gikk i studio, og så å si alle sangene ble til ved å jamme og improvisere sammen. Derfor er også hele bandet kreditert som låtskrivere på platene.

Etter en intens periode med konstant turnering og studioinnspillinger forlot Ian Gillan og Roger Glover bandet i 1973, hovedsakelig på grunn av gnisninger mellom Gillan og gitarist Ritchie Blackmore. Et par år senere stiftet Gillan sitt eget band, Ian Gillan Band, og eksperimenterte litt med jazzrock før han etter hvert vendte tilbake til hardrocken han var blitt så kjent for. I 1983 trengte Black Sabbath ny vokalist etter at Ozzy Osbourne hadde blitt kastet ut av bandet. Ian Gillan steppet inn, og den nye konstellasjonen rakk å gi ut ett album og fullføre én turné før Gillan og Glover ble gjenforent med Deep Purple i 1984. Da ga de ut nok en legendarisk plate, Perfect Strangers. Gillan tok en ny pause på slutten av 80-tallet, men siden 1992 har han holdt seg i bandet.

Av sideprosjekter som er verdt å nevne, finner vi originalinnspillingen av Andrew Lloyd Webber og Tim Rices rockeopera Jesus Christ Superstar. Den ble opprinnelig gitt ut som et konseptalbum med Ian Gillan i rollen som Jesus i 1970, før musikalen ble satt opp på teater året etter. Den doble LP-en ble kjempepopulær og lå lenge på førsteplass på albumlisten til amerikanske Billboard. I Norge ble topplasseringen en tredjeplass på VG-lista.

Bandet gir fortsatt ut ny musikk. Den nåværende lineupen ga ut =1 i 2024, og 3. juli slippes et splitter nytt album som heter SPLAT!. Albumtittelen er angivelig en hentydning til den overbefolkede jordkloden vi lever på, og menneskehetens nært forestående endelikt. Det høres ganske bekmørkt ut, men bandet ser på det mer som en slags metamorfose enn en apokalypse. Før konserten hadde jeg hørt to singler fra platen, Arrogant Boy og Diablo, så jeg var spent på hvor mye nytt materiale de kom til å spille.

Konserten åpnet med en av bandets mest ikoniske låter, Highway Star. Tro det eller ei, men denne sangen ble faktisk til under et intervju! En journalist spurte daværende gitarist Ritchie Blackmore om hvordan bandet skrev låter. «Slik» skal han ha svart og begynt å improvisere foran journalisten. Resten av bandet ble med på jammen, og låten ble skrevet ferdig på noen få strakser og fremført live allerede samme kveld.

Etter Highway Star fulgte låtene A Bit on the Side, Hard Lovin’ Man og Into the Fire. Gillan virket blid og opplagt, men hadde litt ruskete stemme på de tre første sangene. Etter hvert som stemmen ble varmet opp, gikk det seg til. Selv om stemmen hans ikke har den samme kraften som før, låter han fortsatt umiskjennelig som seg selv. De andre bandmedlemmene leverte fra øverste hylle helt fra start, med et nærmest telepatisk samspill. Det var tydelig at de rutinerte ringrevene satte pris på å være ute på turné sammen igjen.

Fem låter inn i settet fremførte Simon McBride en mesterlig gitarsolo og viste alle på Odderøya nøyaktig hva han er laget av. Med sine 47 runder rundt solen drar nord-iren ned snittalderen i bandet ganske kraftig. Til tross for at han er yngst i bandet – og det med ganske god margin – hadde gitaristen en imponerende CV allerede før han ble fast medlem av Deep Purple i 2022. Han har turnert med gitarlegender som Joe Satriani, Joe Bonamassa og Jeff Beck, og gitarmagasinet GUITARISTS har kåret ham til en av verdens beste bluesrockgitarister. Deep Purple har nytt godt av litt friskt blod. McBride har gitt de aldrende rockerne en vitamininnsprøytning av nye ideer, og de har gått mer tilbake til den energiske, bluesbaserte hardrock-sounden de ble kjent for på 70-tallet.

Det ble enda mer tydelig etter gitarsoloen, for da fikk publikum høre bandets førstesingel fra den nye platen. Arrogant Boy starter med et maskingevær av et riff, og den er energisk fra start til slutt. Låten har vekket begeistring hos musikkanmeldere over hele verden, som har proklamert at «Deep Purple are back». Ringen er sluttet, og det nye materialet passer sømløst sammen med det gamle fra 70-tallet.

Bandet fortsatte å blande gammelt og nytt i låtene som fulgte. Keyboardist Don Airey briljerte også med to orgelsoloer. Fingrene fløy lekent over tangentene. På ett tidspunkt låste han en tangent fast på orgelet, slik at det fortsatte å holde samme tone mens han skjenket seg et nytt glass med rødvin og skålte med publikum. Den siste soloen ble avsluttet med Dovregubbens hall. Han pleier ofte å spille noe med lokal forankring, og søndagens konsert var intet unntak.

Hovedsettet ble avsluttet med klassikeren Space Trucking og det som utvilsomt er bandets mest kjente låt, Smoke on the Water. Låtens enkle, men gjenkjennelige riff på bare fire akkorder er ranket som det fjerde beste gitarriffet i rockehistorien av musikkmagasinet Total Guitar, og i 2017 ble låten innlemmet i Grammy Hall of Fame. Tidligere gitarist Ritchie Blackmore har i senere tid fortalt at hovedriffet er løst basert på åpningen i Ludwig van Beethovens femte symfoni, og at det ble til på bare noen få minutter mens han satt og klimpret på gitaren i Sveits. I desember 1971 var nemlig bandet i Montreux i Sveits for å spille inn sitt sjette studioalbum, Machine Head. De hadde booket Rolling Stones’ berømte mobilstudio og en konserthall på byens kasino, som de skulle få disponere mens kasinoet holdt vinterstengt. I de siste minuttene av det som skulle være kasinoets aller siste konsert den sesongen, fyrte en publikummer av et nødbluss som traff det ikke spesielt brannsikre taket. I løpet av få minutter sto hele kasinoet i lys lue, og panikkslagne publikummere og kveldens hovedattraksjon, Frank Zappa, måtte flykte hals over hode. Deep Purple betraktet hele spetakkelet fra hotellbalkongen sin og så hvordan røyken la seg som et tykt teppe over Genfersjøen. Og slik fikk de ideen til Smoke on the Water. Bandet hadde ikke tro på at den ville bli noen stor hit, så den var faktisk bare platens tredjesingel. Med nesten 680 millioner avspillinger på Spotify 54 år senere kan man trygt si at bandet tok feil. Låten åpner slik:

We all came out to Montreux
On the Lake Geneva shoreline
To make records with a mobile
We didn’t have much time
Frank Zappa and the Mothers
Were at the best place around
But some stupid with a flare gun
Burned the place to the ground

Smoke on the water
Fire in the sky
Smoke on the water

Etter Smoke takket bandet for seg og gikk av scenen, men de kom snart ut igjen for å gi det sultne publikummet tre sanger til: instrumentallåten Guinnesis fra det kommende albumet, bandets aller første hitlåt, Hush fra 1968, og publikumsfavoritten Black Night.

Black Night har også en morsom bakgrunnshistorie. Da bandet skulle gi ut Deep Purple In Rock, sa manageren at de manglet en singel. Singler var for popstjerner, mente de, men de gikk likevel med på å gå i studio og prøve å skrive en radiovennlig låt. Etter flere timer uten å komme noen vei dro de heller på pub og drakk seg sveiseblinde. Etter midnatt vendte de tilbake til studioet og spilte inn Black Night på noen få minutter. Ett opptak. Ferdig.

Settlisten i Kristiansand var godt sammensatt, men det var likevel noen personlige favoritter jeg følte manglet. Child in Time visste jeg på forhånd at de ikke kom til å spille. Den ble pensjonert allerede tidlig på 2000-tallet fordi den går for høyt for den aldrende Ian Gillan. Jeg skulle dog ønske at de hadde spilt Perfect Strangers, Demon’s Eye og Strange Kind of Woman, menmed en så stor musikkatalog kan man umulig gjøre alle fornøyde. Publikum gliste i alle fall fra øre til øre og sang videre på Black Night hele veien ut av festivalområdet.

Det blir spennende å lytte til hele det nye albumet når det slippes i juli. De to singlene lover i alle fall bra. Det er godt å se at de gamle heltene fra 70- og 80-årene fortsatt rocker like hardt som 70- og 80-åringer. I alle fall nesten.

Terningkast 6

—————————————–

Settlisten:

• Highway Star
• A Bit on the Side
• Hard Lovin’ Man
• Into the Fire
• gitarsolo av Simon McBride
• Arrogant Boy
• Lazy Sod
• orgelsolo av Don Airey
• Lazy med munnspillsolo av Ian Gillan
• When A Blind Man Cries
• Diablo
• orgelsolo av Don Airey, som ble avsluttet med Dovregubbens hall
• Rapture of the Deep
• Space Trucking
• Smoke on the Water

—————————————

• Guinnesis (instrumental)
• Hush
• Black Night

Se resten av bildene av Deep Purple: