Til tross for logistiske voksesmerter, lange vannkøer, strømbrudd og et skred av avlysninger bød Tons of Rock 2026 på tonnevis med god rock og metall. Høydepunktene var mange, men etter at støvet på Ekebergsletta nå har lagt seg og inntrykkene har marinert litt, skal Artistfoto.no forsøke å oppsummere årets festival.

Av Ann Cathrin Valle Bjelkåsen

Tons of Rock ble historisk allerede før den startet. Samtlige festivalpass og dagsbilletter var utsolgt flere uker før portene åpnet seg, og rundt 40 000 besøkende var innom Ekebergsletta hver dag. Så mange publikummere har det aldri før vært på en norsk festival. Årets utgave ble, som Tons of Rock selv beskriver det, et møte mellom generasjoner. På plakaten sto det alt fra gubberock til metalcore, og alle dagene var det en god blanding av publikummere i alle aldre. Det er tydelig at Tons of Rock satser på inkludering og mangfold, for det var godt tilrettelagt for publikummere med funksjonsnedsettelser, og jeg har aldri sett så mange rullestolbrukere på en festival før.

Jeg må også gi Tons of Rock ros for at de har forsøkt å gjøre noe med kjønnsbalansen i bookingene sine, selv om kvinneandelen godt kunne vært enda høyere. Årets program kunne by på kvinnelige rockere som Joan Jett and the Blackhearts (som steppet inn for W.A.S.P., som steppet inn for Twisted Sister), Babymetal, The Warning, Die Spitz, Baboon Show, Eivør, Yonaka, Baphy med flere. The Pretty Reckless var egentlig også booket, men avlyste dessverre noen måneder før.

Høydepunktene på festivalen var mange. Bring Me The Horizon leverte et forseggjort sceneshow med scene over tre etasjer, pyro og masse avansert grafikk i dataspillstill. Vokalist Oli Sykes hadde et fantastisk samspill med publikum, som hemningsløst dundret inn i hverandre i moshpits foran scenen.

Iron Maiden trollbandt publikum. Det er ikke til å tro at Bruce Dickinson fyller 68 år i sommer, slik han uanstrengt løp rundt på scenen mens han sang. Stemmen bærer i alle fall ikke preg av alderen. Bandet hadde lagt de nyeste låtene på hylla og spilte nesten bare gammelt materiale fra de første platene. En av låtene ble avsluttet med at Dickinson holdt en høy tone sammenhengende i sikkert 45 sekunder. En mesterlig og rå oppvisning fra bandet som feirer 50-årsjubileum i år.

Og Limp Bizkit var alt annet enn en slapp kjeks. Konserten var overraskende moro og en fantastisk avslutning på festivalen. Undertegnede, som var ungdom midt i den verste nu-metal-bølgen, hadde ikke hørt så mye på Limp siden tidlig 2000-tallet. Det var som å åpne en tidskapsel. Til min store overraskelse kunne jeg fremdeles bortimot alle sangtekstene utenat, og jeg lot meg rive med. Et uforglemmelig øyeblikk var da Fred Durst dro en ung fan opp på scenen. I baris og med rød bak fram-caps fikk gutten utdelt en mikrofon og sang med for full hals på Full Nelson. Han eide scenen så overbevisende at jeg i øyeblikket trodde det var avtalt spill, men jeg har i etterkant forstått at det var en helt tilfeldig publikummer. Durst virket forbløffet over det hele, så da låten var ferdig, signerte han capsen til unggutten og sa «give this man anything he wants» tilscenecrewet sitt.

The Warning

I tillegg til de tre ovennevnte headlinerne har jeg lyst til å trekke frem fire konserter som utmerket seg. Vi starter med The Warning. Hvis man ikke kjenner til dem fra før, ville det være naturlig å tenke at Villarreal-søstrene på henholdsvis 21, 24 og 26 år ikke har holdt på særlig lenge, men bandet har faktisk eksistert i over et tiår allerede. I 2014 gikk den unge søstertrioen viralt med en coverversjon av Enter Sandman, som de hadde lært seg etter å ha byttet ut Guitar Hero og Rock Band med ekte instrumenter. Metallica-gitarist Kirk Hammett var over seg av begeistring, spesielt for Paulina Villarreal, som siden har utviklet seg til å bli en svært habil trommeslager. Hun ble kåret til Rock Drummer of the Year av Drumeo i 2024. I tillegg til å turnere under eget navn har bandet vært oppvarmere for blant andre Foo Fighters, Guns N’ Roses, Muse og Stone Temple Pilots. Det er en særs imponerende CV.

Jeg har fulgt bandet i noen år allerede, og hadde derfor store forventninger. Deres første konsert på norsk jord skuffet ikke. Moonlight-teltet var tettpakket med folk, som fikk høre nytt materiale fra det nye albumet Everything’s Falling, som slippes 28. august, og eldre låter som EVOLVE, S!CK og Qué Más Quieres. Sistnevnte ga dem en latinamerikansk grammy for beste rockelåt. Jentene er tospråklige og snakker og synger like godt på engelsk som på spansk. Mens lillesøster Alejandra på bass foretrakk å holde seg litt i bakgrunnen, tok eldstesøster Daniela på vokal og gitar og mellomste søster Paulina på trommer større plass på scenen. Spesielt Paulina var et fyrverkeri å se på. Kudos til Tons of Rock for denne bookingen.

Alice Cooper

Alice Cooper var en av de mest gøyale artistene jeg fotograferte i år. For en karisma og smittende energi! Vincent Damon Furnier, som han egentlig heter, låt også overraskende bra til å være nesten 80 år. Han virket til å være blid og i knallform da han entret Vampire Stage, til stor jubel fra de mange tusen fremmøtte. Han hadde også støtte av et kobbel med dyktige musikere, blant annet den helt ferske gitaristen Anna Cara på bare 22 år. Hun fikk på et tidspunkt skinne alene på scenen med en lang gitarsolo i låten Poison.

Gudfaren av sjokkrock sjokkerer ikke lenger like mye som i sine yngre dager. Konsertene hans er nå mer som forutsigbare teaterforestillinger, men de er ikke mindre underholdende av den grunn. Han kunne by på flere kostymeskifter, en gigantisk Frankenstein, tvangstrøye, knivstikking av en maskert mann, en dukke som ble vekket til live i form av hans egen kone, Sheryl Cooper, og halshogging med giljotin. For et artisteri og for et show!

Konserten ble avsluttet med superthiten School’s Out. Midt i låten ble det også spilt noen strofer av Pink Floyds Another Brick In The Wall. Etter å ha takket for seg og gått av scenen, kom de ut igjen for en encore. «This one’s for Kurt», sa Cooper før de smalt i gang med Nirvana-låten Smells Like Teen Spirit. Den skapte minst like mye allsang som No More Mr. Nice Guy, Poison og School’s Out – den perfekte oppvarmingen til Iron Maiden, som skulle starte et kvarter senere. Jeg tar av meg flosshatten for denne mannen.

Rival Sons

Med sin 70-tallstunge bluesrock skilte Rival Sons seg litt ut fra de andre navnene på festivalplakaten, men jeg er ufattelig glad for at Tons booket dem. Dette bandet er hva man kan kalle ekte norgesvenner, da de har spilt over 30 konserter på norsk jord og stadig kommer tilbake. Mitt første møte med bandet var på Norwegian Wood-festivalen i 2013, og siden har jeg vært på så mange konserter med dem at jeg har mistet tellingen. I 2019 troppet jeg til og med opp på Sentrum Scene åtte og en halv måned på vei og krysset fingre, tær og lår for at ikke vannet skulle gå under konserten. Det gikk heldigvis bra, og jeg fikk noen energiske spark i magen underveis.

Tidligere på dagen ble vokalist Jay Buchanan og gitarist Scott Holiday intervjuet av Stjernepose på P3, som hadde studio rett ved siden av presseteltet. Da så jeg mitt snitt til å knipse noen bilder og hilse på dem. De kunne fortelle at de var svært glade for å være tilbake i Norge, og at de håpet det ville fortsette å være overskyet. Dette var nemlig den eneste dagen det var overskyet på Ekebergsletta. Bandet, som til vanlig holder til i Long Beach i California, syntes det var nydelig å dra på coolcation til Skandinavia. Jay Buchanan er i disse dager brennaktuell med sin første soloplate, så vi snakket også kort om den. Han gledet seg til å holde en intimkonsert på John Dee noen dager senere. Gutta var akkurat så hyggelige og jordnære som jeg hadde forestilt meg.

Senere den kvelden avsluttet de dagens festivalprogram på den nest største scenen, Vampire Stage. Den største scenen viste Frankrike–Norge-kampen på storskjerm, så det var litt glissent på konserten frem til Norge lå under og folk begynte å strømme til. Det var utrolig synd at de måtte konkurrere med en landskamp i fotball, og jeg vil si at de som prioriterte fotball over Rival Sons, gikk glipp av noe stort.

Bandet spilte totalt elleve låter på Ekebergsletta. Settlisten blandet gammelt og nytt, alt fra bluesete Memphis Sun fra den aller første platen fra 2009 til energiske Nobody Wants to Die fra en av tvillingplatene de ga ut i 2023. Alle låtene har tydelige røtter i bluesrocken som var populær på 1970-tallet, men de har også innslag av 60-tallssoul, roots og gospel. Musikk med sjel, med andre ord. Jay Buchanan, ikledd en tredelt dress uten skjorte, løp barbent fram og tilbake på scenen og fyret opp tilhørerne som en predikant. Vokalprestasjonene hans var Robert Plant verdig. De avsluttet med publikumsfavoritten Secret, som etter hvert gled over i Black Sabbath-låten Electric Funeral. Det gikk rett hjem hos publikum, og bandet kan nok ha vervet en god del nye fans den kvelden.

Det eneste jeg har å utsette på den, er at jeg tror jeg liker dem bedre i vanlig konsertformat i små lokaler som Rockefeller og Sentrum Scene enn i festivalformat. I tillegg til å være kortere var nemlig settlisten mindre dynamisk og variert enn den pleier. Det var nesten ingen rolige partier, og det er vel kanskje fordi festivalgjengere har en tendens til å skravle når det blir for rolig. Det er fryktelig synd, for noen av bandets nydeligste låter er ballader som Where I’ve Been, Face of Light og Jordan. Men det er et luksusproblem, for bandet har en gigantisk låtkatalog å ta av.

A Perfect Circle

A Perfect Circle var siste band ut på Vampire Stage på Tons of Rocks siste dag. Andre anmeldere har vært kjappere på labben enn meg til å omtale konserten, og flere har gitt den en score midt på treet. Det reagerer jeg kraftig på, for enten har vi ikke vært på samme konsert, eller så har de misforstått musikken fullstendig. Dette er ikke headbanging-metall. Det er helt andre følelser som rører seg på en konsert med A Perfect Circle enn med for eksempel Limp Bizkit, som gikk på Scream Stage etter dem.

Etter min mening var konserten perfeksjon fra A til Å. Alle som sto fremst sammen med meg, så ut til å være blodfans som kunne alle sangtekstene og bare nøt musikken i hvert åndedrag. Vi pustet den inn, lot den skylle over oss. Først i små bølger, som gradvis ble større og større til vi ble truffet av en tsunami. Jeg hadde kronisk gåsehud fra de åpnet med The Package til de avsluttet med mesterlige Judith. Det er ikke mange metallband som klarer å gjøre meg rørt, men gråten satt som en klump i halsen under store deler av konserten, og da crescendoet på favorittlåten The Noose kom, måtte jeg faktisk tørke vekk en tåre.

A Perfect Circle kan vel kalles Tools melankolske lillesøster. Bandet ble stiftet av gitarist og primus motor Billy Howerdel i 1999. På slutten av 90-tallet jobbet han som gitartekniker for band som Nine Inch Nails, Smashing Pumpkins og Tool. Han ble venner med Tool-vokalist Maynard James Keenan og bodde til og med hos ham i en periode. En kveld bestemte han seg for å vise Keenan noen demoer han hadde spilt inn. Keenan ble øyeblikkelig begeistret og sa at han kunne se seg selv synge låtene. Howerdel hadde egentlig ønsket seg en kvinnelig vokalist (øverst på ønskelisten sto Elizabeth Fraser fra Cocteau Twins, hun som synger på Teardrop av Massive Attack), men da Keenan meldte sin interesse, grep han sjansen. Bandets debutplate Mer de Noms ble sluppet i mai 2000, og den ble tatt godt imot av både anmeldere og publikum. De slapp ytterligere to studioalbum på begynnelsen av 2000-tallet før bandet tok en lang pause som varte helt fram til Eat The Elephant kom ut i 2018. Nå kan det se ut til at et nytt album er på trappene, for bandet slapp den nydelige singelen Starless tidligere i vår. Fortsatt er det Howerdel som komponerer all musikken og Keenan som skriver alle vokalmelodiene og sangtekstene.

Keenan har en enestående dynamisk stemme som kan veksle mellom sårbarhet og råskap, mykt og hardt, hvisking og sint snerring. Det er store kontraster, og han spiller på hele følelsesregisteret. Han starter ofte versene rolig og melodiøst for å bygge opp stemningen til den når kokepunktet. Deretter slipper han ut et primalskrik. I motsetning til alle de andre vokalistene jeg så på festivalen, sto han ikke fremst på scenen. Gjennom hele konserten holdt han seg på en forhøyet plattform et godt stykke inn på midten av scenen, angivelig for å få bedre lyd. Han har ikke like mye behov for å være fokuspunktet, men lar heller musikken og den visuelle kunsten på storskjermene tale for seg. Lyden var mikset til perfeksjon, og bandet ga publikum en enestående audiovisuell opplevelse. Dette var festivalens høydepunkt for meg.

Det var Tons of Rock 2026 grovt oppsummert. Takk til festivalen for fire flotte dager med fint vær og god musikk. Jeg sier som Arnold Schwarzenegger: I’ll be back.

—————————————————————————————————————

SE ALLE BILDENE FRA FESTIVALEN:

Bilder fra dag 1

Cavalera

Trivium

Babymetal

The Offspring

Bilder fra dag 2

Apocalyptica

D-A-D

Alice Cooper

The Warning

Bilder fra dag 3

Joan Jett

Raga Rockers

Dogstar

The Hives

Rival Sons

Bilder fra dag 4

DDR

Black Label Society

Sepultura

Accept

A Perfect Circle