Det glitrer i paljetter og øyne i Kilden konsertsal der 200 forventningsfulle, opplevelseshungrige publikummere venter spent på at klokken skal runde 19.30. Det er tirsdag 15. desember 2020, og det er duket for en etterlengtet konsertopplevelse etter et katastrofalt tørkeår for kulturelle innslag i verden.

Av Margaretha Krug Aase

«Juleroser» er en oppsetning med utgangspunkt i Herborg Kråkeviks prosjekt med samme navn. Siden 2015 har hun, sammen med andre kjente og ukjente forfattere, musikere og kunstnere, blåst liv i en tradisjon med røtter helt tilbake til 1881: det tradisjonelle juleheftet, som dukker opp i Danmark for så å spre seg videre i Norden derfra. I løpet av Herborgs tid som redaktør, har musikken fått større og større rolle i det suksessrike Julerose-konseptet. Det skrives hvert år en ny julesang til heftet, og det blir også utgitt album med julesangene knyttet til prosjektet. «Fyrst kjem orda, så kunsten, så musikken,» sier Kråkevik om prosessen i å skape juleheftet. Men her i Kilden er det musikken som kommer først i kveld.

Det er en regnvåt, dyster og grå tirsdag. Vi er halvveis i adventstiden, men det er lite som minner om tradisjonell julestemning denne desemberkvelden. Det er nesten like mange på scenen som i salen virker det som, for i publikum sitter det en usynlig gjest som har preget oss alle helt siden mars. Koronaspøkelset er over alt, selv her i denne glitrende konsertsalen noen få minutter før Herborg Kråkevik med gjester kommer på scenen. Annethvert sete er blokkert, og publikum og arrangører er pålagt strenge restriksjoner.

Det er helt ubegripelig at et så lite virus kan ta så stor plass. Et helt sete mellom hver av oss, for å være nøyaktig.

Stjernespekket scene

Presis halv åtte spankulerer en liten, vever skikkelse ut på scenen sammen med en rufsete trompetist og en velkledd dirigent. Det er Herborg Kråkevik med sine skarpe, høye kinnbein, strålende blått blikk og krøllete, viltert oppsatt hår. Bak seg brer Kristiansand Symfoniorkester seg ut i vifteform, og Torodd Wigum, den dyktige dirigenten, finner sin plass. Mathias Eick løfter trompeten til leppene på Kråkeviks venstre side. Tonene til «Det hev ei rose sprunge» sildrer frem fra høyttalerne og scenen, og legger seg som et skjørt, høystemt juleslør over levende gjester og usynlige spøkelser. Konserten er i gang.

Herborg Kråkevik er et navn som de aller fleste kjenner til i en eller annen sammenheng. Hun har vært til stede i norsk kultur-, kjendis- og musikkliv helt siden hun vant Årets Spellemann i 2000, men har holdt på med musikk, teater, revy og underholdning helt fra hun var liten. Blant annet spilte hun i «Funny Girl» på den Nasjonale Scene i Bergen, og det er ingen tvil om at hun som står foran oss på scenen akkurat nå er nettopp det: En veldig funny girl.

Konserten følger et stramt og strukturert program. Mellom hvert innslag drar Kråkevik noen lune, kjappe vitser og replikker, og hun høster latter og applaus når hun parodierer sine medmusikere Kari Bremnes og Sissel Kyrkjebø.

«Jeg skal ikke bli full», og det er ikke morsomt

Men denne konserten er ikke bare glitter og stas, latter og applaus. Med seg på gjestelisten har Kråkevik den svært aktuelle, skarpe og til tider rå forfatteren Vigdis Hjorth. «Hjorth skriver eksistensielle bøker om menneskers vilkår og livsvalg, og har et skarpt blikk for aktuelle temaer i samtiden» står det i informasjonsheftet om konserten. Det stemmer i aller høyeste grad. Vigdis Hjorth kommer ut på scenen med raske, bestemte skritt, stiller seg opp foran mikrofonen og leser med hektisk og andpusten stemme sitt bidrag til juleheftet for et par år siden.

Til å begynne med ler publikum av novellen hun leser opp. Novellen som handler om en kvinnelig hovedperson som inviterer til julemiddag med familien, og som tenker, tenker, tenker og tenker: «Jeg skal ikke bli full». Det er ubehagelig, det er ærlig, det er nakent og det er påtrengende. Innholdet er alvorlig, men noen fortsetter å le likevel i det Hjorth beskriver kvinnen som står i smug i kjelleren og styrter cider så barna ikke skal se det, kvinnen som kun lengter etter stillheten etterpå så hun kan låse døra til rommet og drikke flaskene med vin hun har gjemt vekk. Det er ikke morsomt med voksne som drikker i jula, som gjør julaften utrygg for barn og familie. Noen ler likevel.

Latteren dør ut etter hvert. Stemninga blir alvorlig. Kanskje det er grunntonen av koronasituasjonen og annerledesåret som forsterker effekten. Kanskje det er fraværet av normalitet som med ett blir så merkelig, påtrengende til stede – akkurat som fraværet av alkoholrus blir så smertefullt til stede i Vigdis Hjorths fortelling.

Hjorth går av scenen. Kråkevik fortsetter med Anne Grete Preus’ bidrag til Juleroser: «Alt det som skinner». Sakte glir stemningen over i akkurat det man forventer av en julekonsert: Svulstige toner, glitrende kjoler, sentimental lyrikk og følelsesladet musikk.

Se alle bildene fra konserten:

Gavedryss i musikalsk format

Kråkevik og skaperne av «Juleroser»-konseptet har valgt ut en musikalsk konfekteske dette året, med både musikalske og litterære innslag som bør treffe enhver smak. Klassikere som «Du grønne, glitrende tre» smyger seg over i tonene til nyere tilføyinger i den norske julekanon: Odd Nordstogas «Maria på veg» og den aller nyeste «Vinterens gåte» av stjerneskuddet Aurora.

Fremføringene er velpolerte og klokkeklare, overgangene sømløse, og jeg drister meg nesten til å påstå at den virkelige stjerna her i kveld er Kristiansand Symfoniorkester. Dette er virkelig en samling stjerner vi her nede i konsertmørket er vitne til. Ledet av førstefiolin Yi Yang og akkompagnert av pianist Runar Nørsett, så flyter julestemningen gjennom publikum som en varm kniv i smøret til grøten. Eller øsen gjennom Biff Stroganoffen, som er forfatter Vetle Lid Larsens bidrag til oppsetningen.

Når Jesusbarnet blir Basushjerne

Vetle Lid Larsen, f. 1960, debuterte i 1989 med «Mannfolk», og har siden den gangen vært en satirisk, direkte, klarsynt og ikke minst vittig stemme i den norske nyhets- og kulturverdenen. Han er kvikk og morsom både i stemme og utseende; med kjapp østlandshumor og vilter krøllsveis. Han drar publikum med inn i en ellevill historie fra sitt eget liv der han beskriver julefeiringene han vokste opp med, og julefeiringene han som voksen har endt opp med.

Hvert år fikk de biff stroganoff servert til julemiddag hos sin sørlandske, tradisjonstro bestemor i Skien – fordi det hadde man gjort helt siden det var ekstra stas å servere gårdsfolka «moderne middag» i gamle dager. Og stroganoffen ble servert med øse – samme øse som dukket opp igjen i et fantastisk og utrolig sammentreff i Venezia titalls år senere.

Lid Larsen harselerer med bibelbeltet og bedehusvestlandet. Som sønn av radikale ateister var aldri fortellingen om Jesusbarnet i krybben noe man snakket om eller trodde på. På en eller annen måte endte han opp med å døpe Jesusbarnet om til Basushjerne, og konkluderte med at aldri før i historien har noen med et så radikalt budskap hatt større innvirkning på menneskeheten enn mannen fra Nasaret.

Han forteller om research-reiser til Israel, om møtet med snekkeren i Nasaret som aldri hadde hørt om Josef, om Jesu tydelige spor i vår egen tid i alt fra solidaritetspolitikk til individualisme, men kanskje aller mest gjør det inntrykk når han tydeliggjør den iboende kjernen i budskapet fra Betlehem som fremdeles lever midt iblant oss: nestekjærlighet, solidaritet, medfølelse og respekt. Det er noe forfriskende, nytt og tankevekkende i måten han beskriver betydningen ett enkelt menneske som levde for 2000 år siden har hatt i hele vår kultur. Og som han sier til slutt: SVs partiprogram hadde nok aldri blitt til uten Basushjernen!

Et kjærkomment glimt, og så er det over

Den relativt ukjente «Kaldt og mørkt» er sølvstjernen som glitrer vakrest og skjønnest i kveld. Melankolsk musikk, klingende klokker og nydelig sang fra Kråkeviks søvstruperøst blander seg med den plutselige vissheten om at det nå straks er over. Det er ikke til å tro at 90 minutter har flydd forbi i løpet av et øyeblikk. Konserten avsluttes med noe helt nytt og noe veldig gammelt, og «Det lyser i stille grender» er siste innslag denne desemberkvelden. Og den er virkelig storslagen. Her er det total harmoni og storslått samspill fra alle på scenen.

Mathias Eicks trompet fletter seg inn i Kråkeviks sang, og det bæres frem av en mektig bølge av klassisk orkestermusikk. Dette årets «Juleroser» er over på et øyeblikk. Vi har fått et glimt av en stjerne før vi må reise oss og gå ut i annerledes-Norge som venter utenfor med mørke, regnvåte gater og skytung nattehimmel fylt av usynlige smittespøkelser.

Jeg tenker på de siste låtene hele veien hjem. Jeg hører ekkoet av «Det lyser i stille grender» i hvert eneste julepynta hus jeg kjører forbi i natten hele den lange veien hjem. Ordene fra «Vinterens gåte» blir i lyden fra regnet mot frontruta til en egen, liten bønn i mitt stille sinn:

«Du som laget vinterens gåter hvisket av snø i tusen av år før vi lærte livets sang – Bær oss på de sterkeste vinger styrket av håp så stiger vi frem fordi håpet har ett barn. Og det viser at selv i en vinter så dyp finnes også en himmel så full av lys – Julen kommer hit – Julen kommer hit.»

Kanskje julestemninga kommer i år også. Kanskje det virkelig blir jul.