Tekst: Stian Veggeland / Foto: Svein Erik Nomeland
Septekh – Kick
Årets Southern Discomfort, den 14. i rekken, åpnes av et svensk band som lyder det svært så lekre navnet Septekh. Fire karer som kjører en aggressiv og drivende thrash ispedd både rock’n’roll og svartmetall. De framviser et godt arsenal av skarpladde riff, og dette er etter min mening på sitt aller tøffeste på de mest reindyrkede blackthrashlåtene. Visuelt framstår de litt annerledes enn band flest i denne kategorien. Her er det funnet plass til både snurrebart, hvite skjorter, sløyfer og bukseseler… Vokalisten er en dyktig showmann og framfører tekstene med stor innlevelse. Selve vokalen er også imponerende rå, og de raspende skrikene kommer godt fram i lydbildet. Å være første band ut på Southern betyr oftest å spille for halvtom sal, men i dag er det faktisk ikke så verst oppmøte allerede fra start. Hvis ikke jeg tar rungende feil er det vel 50-60 personer i lokalet, og stadig flere siger inn etter hvert.
Vreid – Kick
Så er det tid for litt sognametall! Vreid har holdt på i en årrekke og hadde sitt utspring i det legendariske folkblackmetal-bandet Windir fra Sogndal. Det er naturlig nok visse likhetstrekk mellom musikken til disse banda i og med at noen av de samme musikerne er involvert, men Vreid har ikke de sterke folkemusikkinspirasjonene Windir hadde. Bandet leverer et solid livesett der de fleste platene er representert, men lyden er i mine ører klein på de første låtene, og gitarmelodiene som er så viktige for Vreids musikalske uttrykk kommer ikke godt nok fram. Etter tre-fire låter ble heldigvis lyden noe bedre. Vil ikke påberope meg å være noen blodfan av bandet, og i lengden blir det for min del litt kjedelig, men publikum så uansett ut til å kose seg foran scenen.
In the woods – Kick
Så var det tid for å gå seg en tur på stien og søke skogens ro… Under en projisert backdrop der en velkjent bandlogo omkranses av noe røyk som beveger seg gjør neste band seg klare til innsats. Overgangen er stor fra de første bandenes mer «rett i trynet» metal til den stemningsfulle og tidvis hypnotiske musikken til Kristiansands gamle stolthet In The Woods, som ikke har spilt live i byen på 16 år! Bandet er nå i full aktivitet igjen, og den rykende ferske nye plata «Pure» er nettopp sluppet. I kveld serveres vi både gamle og nye låter, og selv om vokalisten fra «gamle dager» ikke er med lenger, ivaretas både nyere og eldre låtmateriale på en glimrende måte av den nye vokalisten, engelskmannen James Fogarty (fra bl.a. Meads of Asphodel). Musikken til In The Woods har alltid vært i endring, fra den avantgardiske black metalen tidlig i karrieren til den ikke fullt så ekstreme men svært så vakre progressive metalen som kom senere. Som nevnt spenner kveldens livesett over stort sett hele diskografien, og jeg lar meg suge inn i det trollbindende lydbildet der man kan spore inspirasjoner fra blant annet både Pink Floyd, Bathory og Burzum. Lyden var klar og balansert, og jeg må innrømme at jeg fikk regelrette frysninger på ryggen når de eldste låtene ble framført. Effekten av musikalsk nostalgi skal ikke undervurderes… Ønsker dem lykke til videre både som studio- og liveband!
Art of deception – Onkel Aksel
Etter å ha bivånet kveldens tre hovedband på Kick, var det på tide å forflytte seg ned til Onkel Aksel for å få med seg klubbkonsertene med de litt mindre bandene. Dette er et konsept festivalen har operert med i flere år, og som ser ut til å fungere greit. Første band som spiller på Onkel Aksel i kveld, Art of deception, har spilt på denne scenen før, men de var nå til dels ugjenkjennelige der de entret scenen med hvit og svart «kamuflasjesminke» på både klær og fjes… Musikken er kjapp og brutal ekstremmetall med mye intrikat gitar- og trommearbeid. Publikum er i godstemning, og bandet ser ut til å være rimelig fornøyd på scenen.
Maat – Onkel Aksel
Fredagens siste band ut er en tysk konstellasjon som spiller dødsmetall med egyptisk/sumerisk mytologisk tematikk i både tekster, musikk og det visuelle. En undersjanger i hovedsak skapt av det amerikanske bandet Nile, men som ikke så mange andre band adopterer så helhetlig som dette. Jeg lar meg imponere av det brutale øset vi blir utsatt for fra denne gjengen. Tunge, groovy partier avløses av kjappe riff og supersoniske trommetakter. Skarptrommelyden kunne med fordel vært litt tydeligere i lydbildet, men ellers var lyden grei nok etter min oppfatning. Vokalisten bruker en dyp, guttural growlevokal som passer musikken meget bra. En tøffere death metal konsert er det lenge siden jeg har opplevd her i byen. Fikk plukka med meg en vinyl på merch-standen som skal høres mye på så snart jeg får bytta pickup på platespilleren min!
artistfoto.no 