Nå er jeg ingen metalfan i utgangspunktet, min erfaring med genren begrenser seg, mer eller mindre, til de konsertene jeg har sett på de tre siste utgavene av Southern Discomfort.

Tekst: Bror Skrede / foto: Svein Erik Nomeland

Det jeg opplevde under årets festival, var at genren har mistet litt av sin nyehetsappeal for meg. Det som var nytt og spennende de to foregående årene, gjorde i år ikke like sterkt inntrykk.

For meg var det variasjonen på årets festival av de mest positive opplevelsene, man var innom mange forskjellige metalgenrer i løpet av de fem konsertene jeg overvar! Som tidligere, lot jeg meg også i år imponere over ferdighetsnivået på musikerne, de kan virkelig sine saker! Men jeg opplevde dessverre ikke den samme entusiasmen under årets festival, som jeg gjorde på de to foregående. Noen av bandene ble for ensformige og kjedelige, bra teknikk og ulike effekter var i år ikke nok. Når gode og fengende melodier, eller det uventede, mangler, blir det lett litt vel ensformig. Spesielt fredagen ble litt i lengste laget for meg.

Imidlertid var siste band ut, Rotting Christ, verdt ventetiden. Tungt, mørkt og seigt og utrolig samspilte! Det var en knall opplevelse. Lørdagen var litt mer positiv! Med The 3rd Attempt fikk vi full pakke! Tung musikk og et ordentlig teatralsk sceneshow. Det gjorde inntrykk. For en som nok hører mer hjemme i «vanlig rock», var Guardians Of Time lettere å relatere seg til enn de øvrige bandene. Musikken var intens og hurtig, men på langt nær så tung og mørk som hos de øvrige bandene. Gode og fengende melodier og de ga full trøkk!

Årets festival ble en tung og intens opplevelse, ikke like bra som de to foregående festivalene, men det er kjekt med festivaler hvor musikken er det viktigste. Litt lite publikum, dessverre, men de som var tilstede, fikk tydeligvis det de var kommet for.