Det var veldig gøy å komme tilbake til Hove igjen.
Vi var der i fjor også, og vi kan ikke annet enn å like denne festivalen som er blitt ganske stor, men likevel føles intim og liten.
Jeg tror det er noe med de store arealene de bruker i naturen på Tromøya, for det er god plass til alle.
Det så ganske trangt ut i campingleiren, men der holder vi oss unna. Har jo for lengst nådd komfortalderen, og av prinsipp holder man seg milevis unna campingplasser om vi kan.
Vi var på Hove på tirsdag og onsdag, der vi fikk med oss blant annet Lamb Of God, Rise Against, The Horrors, My Morning Jacket og The Shins på hovedscenen.
På den mindre amfiscenen fikk vi med oss LidoLido og Beirut.
Lamb of God var sjef og kjørte et sinnsykt metalshow. Vokalist og frontfigur, Randy Blythe, var i storform og ga absolutt alt til metalpublikummet denne dagen.
Beirut var for oss overraskelsen. Hadde ikke vært borti dette bandet før, og du verden for en stemning det ble. De har så utrolige mange fine sanger, og jeg har blitt fast lytter på Spotify.
Ed Sheeran tok ungjentene med storm. Jeg ble mer dottøret av jenteskrik enn høytalerne som stod bare en meter foran meg. Det ble ganske hysterisk og det er jo selvfølgelig bare kjempegøy.
Tenåringsjentenes møte med sitt store idol førte til mer enn en tåre, så jeg.
Men Ed er en meget dyktig artist som tok arenaen med storm. Dansende publikum var Fett til de eggende rytmene han fikk frem fra en enkel kassegitar.
Ungjentene var elleville og jeg så mer enn en tåre falle. Det var mye rosa skyer over konserten med Ed Sheeran synes jeg.
Det britiske bandet The Horrors var også meget fett å få oppleve live.
Britene var så typisk briter at det nesten var morsomt. Men musikken skiller seg ut, og de skapte en flott atmosfære på sletta til Hovescenen.
For annonsering, salg, tips eller andre henvendelser kontakt: post@artistfoto.no
artistfoto.no 