Da koronapandemien stengte ned kulturlivet i 2020, ble også Southern Discomfort satt på pause av myndighetenes tiltak. Først 5 år senere startet festivalen opp igjen, og da med Belphegor som en av hovedattraksjonene.

Av Gøran Engenes

Mitt forhold til Belphegor har alltid vært litt spesielt. Jeg har likt dem godt, men de har likevel aldri vært blant bandene jeg har hatt det sterkeste forholdet til. De tidlige platene traff meg bra, særlig perioden fra debuten og fram til Lucifer Incestus. 
Etter det opplevde jeg at de begynte å gå i sirkel. Albumene var greie, men forutsigbare. Jeg hørte fortsatt på dem, men ikke med samme entusiasmen. 

Se også: Inferno 2010. Mayhem hadde et slaktebur med ca 450 kg kjøtt og bein!

Så kom The Devils i 2022, og alt endret seg. Plutselig var Belphegor tilbake, mer inspirert og med en tyngde som viste at de fortsatt hadde mer på lager.
En av de tydeligste forskjellene på The Devils sammenlignet med Belphegors tidligere album er produksjonen og gitarlyden. Gitarene føles mer kraftfulle, samtidig som de fortsatt har den aggressive og mørke tonen. Et annet element er bruken av koring. Dette gjør at hele albumet høres mer episk ut enn de foregående. 

Se også: Publikum gikk ut av sitt gode skinn da Skin og Skunk Anansie gjestet Rockefeller

På scenen under Southern Discomfort 2025 var bandet i toppform. Trommene hadde en nesten industriell klang, og tempoet var høyt og konstant. Bandet viste imponerende samspill og  presisjon. Selv om en del hadde gått etter In The Woods, viste bandet stor spilleglede og fylte lokalet med mørk energi. 

Se eldre artikler fra Southern Discomfort her

Helmuth tok kontroll over scenen med et ansiktsuttrykk som minnet om Munchs Skrik. Intensiteten og mørket i blikket hans understreket musikkens kraft. Gitarene var fulle av utbredt tremolo, som skar gjennom luften og ga riffene både dybde og tyngde.

Høydepunktet for konserten var uten tvil “Virtus Asinaria” fra The Devils. Låten ble levert med eksplosiv energi, med koringer og raske riff som løftet hele fremføringen. Bassistens svært gode black metal-stemme i dobbelvokalene ga sangene ekstra dimensjon og kraft, og bidro til å gjøre fremføringen enda mer intens.

Se også: Pantera til utsolgt Oslo Spektrum: 50% originalbesetning – 100% Pantera! 

Gjennom hele konserten viste Belphegor at de fortsatt behersker rå blackened death metal. Tempo, presisjon og samspill var på topp, og de mørke elementene og koringene ga ekstra tyngde. Resultatet var en kraftfull opplevelse som tydelig viste bandets utvikling som liveaktør. 

Se også: Iron Maidens edle metall ruster aldri!

For meg er dette det mørkeste som har spilt i Kristiansand siden Gaahl var her med God Seed i 2013. Festivalen skal ha skryt for denne bookingen, selv om det for mange kan oppleves som for ekstremt. For dem av oss som liker denne lille stien, ble dette en herlig opplevelse. 

Se også: Samael leverte 100% på årets Southern Discomfort!

Det mest naturlige bandet man kan sammenlikne Belphegor med, er Behemoth. Rent musikalsk står de ikke tilbake for dem, men uten den samme promoteringen vil de aldri få fotfeste utenfor undergrunnen. Det er litt synd, for enda flere burde fått med seg konsertopplevelser som dette. 

Full terning fra meg på denne!

Se alle bildene fra konserten:

Se video: Virtus Asinaria: