«Gåte kommer til Kilden i Kristiansand!» Det virket for godt til å være sant den vinterkvelden 2020 nyheten om bandets akustiske gjenforeningsturnè ble sluppet.

Av Margaretha Krug Aase

«Jygri» – et helt unikt innslag i den norske populærmusikken

Det mystiske norske, bejublede bandet som tok en hel musikkverden med storm og høstet lovord, Spellemannspriser og strålende omtaler i begynnelsen av 2000-tallet er tilbake. De slapp debutplata «Jygri» – et helt unikt innslag i den norske populærmusikken – et album som i tjue år har hevdet seg som en av de mest originale, nyskapende og gjennomført velregisserte debutalbumene i norsk musikkhistorie. Ingen kan vel glemme den purunge trolske huldra som stevet og lokket seg gjennom den særegne, merkverdige, folkerock-musikken akkompagnert av sin eldre bror og et par andre ekstremt musikalske band-kompanjonger i kulissene. Musikken deres har dype røtter i urnorsk folkemusikk med grener som strekker seg langt inn i andre, mer moderne musikksjangre. Det som kjennetegnet Gåte helt fra begynnelsen av var det råe talentet, som samtidig (og fremdeles) er utsøkt raffinert og eksepsjonelt.

I 2006 sa det brått stopp

Søskenparet Sveinung og Gunnhild Sundli grunnla Gåte allerede i 1999. Da var Gunnhild bare fjorten år, og hun har senere uttalt i media at denne braksuksessen og plutselige statusen var noe av grunnen til at hun ikke ønsket å fortsette i bandet bare noen få år senere. Det var nemlig ikke mer enn tre år etter den spede starten i en støvete øvingskjeller, at fenomenet Gåte eksploderte i en kakofoni av hulderstev, felespill og folkemusikk mot en vegg av moderne rock, og etterlot seg et måpende norsk publikum som elsket det de fikk. De unge musikerne vant Spellemannsprisen som beste nykommere i 2002 med debutalbumet, som gikk rett inn på førsteplassen på albumlista i Norge. Fram til 2006 avløste de det ene spektakulære liveshowet det andre, men sent i ’06 sa det brått stopp. Gunnhild forlot bandet, og etter noen gjenforeningsforsøk nå og da i løpet av årenes løp, har Gåte vært en perifer skikkelse og for mange et fjernt minne om ei svunnen stjerne på den norske musikkhimmelen.

Det var kanskje noe av grunnen til at vi utvalgte, heldige få publikummere satt spente og skeptiske i en koronapreget konsertsalen på Kilden i Kristiansand sent fredag kveld i slutten av mai 2021. Mer enn ett år tidligere fikk vi nyss om at Gåte skulle ha en unik, akustisk konsertturné, og billettene forsvant på et blunk. Var det for godt til å være sant? Og det var dessverre tilfelle. Koronapandemien satte en stopper for turnèen etter bare én konsert, og etter flere utsettelser og avlysninger så det ut til at kristiansanderne måtte se langt etter Gåte denne gangen også. Kanskje det var like greit? Kunne det nyoppstandne Gåte måle seg med det bandet de en gang var; det forgangne bandet med den særegne folketonemagien som gjorde dem så sagnomsuste for mange, mange år siden?

De ser fryktelig unge ut

Det er en uvirkelig, nølende stemning i konsertsalen i Kilden i kveld. Selv nå, få minutter før de etter planen skal sette i gang, er det vanskelig å tro at de er tilbake. Men så… Lyset dempes, alt stilner, på scenen står det noen underfundige, gammelmodige instrumenter, et trampeorgel fra attenhundreogsparkiveggen, noen få moderne mikrofonstativ, og med ett… Ut på scenen spaserer et underlig følge på rekke og rad. Kledd i gammeldags, oppkneppet sort kniplingsskjorte, foldeskjørt og sorte snøresko, ser vokalist Gunnhild ut som om hun er født to hundre år for tidlig. Broren Sveinung og Magnus Børmark, de eneste gjenværende originale bandmedlemmene i tillegg til Gunnhild selv, er også kledd i anonyme, gammeldagse klær – en av dem med hvit skjorte, sort vest og hatt, resten i anonyme sorte penklær. Med seg på scenen har de et av de nyere tilskuddene i bandet, Jon Even Schärer. De ser fryktelig unge ut ennå, alle sammen. Har de ikke eldes i løpet av denne tiden? Gunnhild Sundli har alltid hatt noe tidløst over seg, som om hun ikke hører denne verdenen til. Og det er kan hende det som gjør Gåte så mystisk og gåtefullt: de er et blaff og et ekko fra en svunnen tid.

De tar plass bak instrumenter og mikrofoner, og med tonene fra det antikvariske trampeorgelet, svever første låten ut over publikummet i salen. Gitarspillet er skjørt og sterkt på samme tid, stemmene er inderlige og i perfekt harmoni, alt er så samstemt og vakkert at jeg undrer meg om det er flere hjerter enn bare mitt som blør. Og dette er bare første sangen, tenker jeg, der jeg lener meg beveget tilbake i setet og nyter hvert sekund av en magisk konsert spilt av musikere som fremdeles er i en liga for seg selv.

De svartfargede lange luggene er byttet ut med hvit skjorte, vest og hatt.

Gunnhild ser ikke ut som en hulder mer, Sveinung ser ikke ut som en hipster, og de svartfargede lange luggene er byttet ut med hvit skjorte, vest og hatt. Men felespillet er det samme, og rocker river fremdeles like hardt. Med fare for å høres ukulturell ut, så har folkemusikk aldri vært det helt store i platesamlingen hjemme. Det får meg til å lure: Hvordan kan noe så tørt og kjedelig som folkemusikk være så fengende, så rocka, så bra? Til alle som var i tvil: Selv om de opprinnelige folkevisene er avgått med døden for mange herrens år siden, lever de videre i beste velgående likevel: Gåte er tilbake, og takk og lov for det!

Den akustiske turneen de opprinnelig satte i gang med i 2020, består av nye og gamle låter vevd sammen med bakgrunnshistorier og gjenfortellinger av innholdet i de gamle, norske stevene og visene musikken er basert på og inspirert av. Historiene formidles ikke bare gjennom ordene, men i toner og melodi, og som så mange av de gamle folkevisene, er framføringene vi er vitne til på scenen i kveld både voldsomme, dramatiske, tragiske og henrivende på samme tid. Gåte har nylig gitt ut en ny EP, er i gang med ny plate, og slapp i begynnelsen av juni ’21 en helt ny musikkvideo som er mer enn vel verdt en titt, om så bare for å fråtse i nasjonalromantikken og hallingdanserne de har fått med seg der.

Sjekk ut sangen «Hemnarsverdet» her:

Låtvalget spenner fra akustisk, leken felemusikk til melankolske, sørgelige kjærlighetshistorier, fra kraftige, svulmende orgelmettede gåsehud-melodier til nedtonede akustiske partier imellom. Da de senker tempoet og truende, skremmende molltoner siver ut mellom stolradene i et av de mørkeste stykkene, er jeg glad jeg sitter i en trygg konsertsal midt i en sommeridyllisk sørlandsby, og ikke har gått meg vill langt ute på ei øde myr i skogen om natta. For denne musikken bærer også stundom med seg alle skrømtene og de underjordiske man i århundrer tente lys i vinduet for å holde ute.

Gunnhilds hår er mørkere, klærne voksnere, ansiktet alvorligere, men stemmen er den samme – om ikke bedre enn den var før. Hun forteller om da hun allerede som niåring lot seg trollbinde av de sørgelige, gamle tradisjonskvadene, og siden da har hun sammen med resten av bandet formidlet glemte musikkperler fra en rikholdig norsk – og sannsynligvis rosemalt – folkemusikk-kiste.

Se alle bildene fra konserten her:

«langt nord i fjella leikar eg» synger huldra, og vi lar oss rive med.

I begynnelsen var Gåte synonymt med hulder-Gunnhild i front, men nå er Gåte mer velbalansert og voksent, de er samstemte, gjensidig utfyllende, og konserten i kveld vitner om en mer fullkommen helhet enn slik vi har hørt dem før. Dette er helstøpte musikere, og talentet drypper fra fingre og feler på scenen, ljomer fra trampeorgler og trommeslag. Det er vidunderlig å se så mange musikalske talenter samtidig på en scene, spesielt etter en periode med livemusikk-tørke i et isolert korona-år. Jeg klarer ikke avgjøre om det hele er vakrest med eller uten vokal, fordi måten de tryller fram melodiene fra instrumentene på er som å høre et flerstemt kor. Strengeleik og slått, sørgekvad og stev – «langt nord i fjella leikar eg» synger huldra, og vi lar oss rive med. De avrunder konserten med en av de vakreste låtene jeg har hørt fremført noen gang; En hyllest til Knut Buen – det siste bandmedlemmet som ikke er med i kveld. «Elsk meg, elsk meg med det gode – Det som ligg i manneblodet. Det er’kje nett når hanen gjel – Kjærleik er å vilja vel!» er ordene fra nest siste låta «kjærleik». Så utrolig heldige vi er, vi som får sitte her og nyte de aller siste tonene før korona-lockdown setter en stopper for kvelden her i Kristiansand i 2021. Til tonene fra låta «Sjåaren» kan vi atter en gang ta på oss fjellskoene til enda en sommar med norgesferie foran oss: «Freden, sa du… Saknar du han? Du finn han i skogom i ingenmannsland.»