Tomtegubben leverte den største julklappen tidlig i år da svenske Viagra Boys serverte 1750 ekstatiske publikummere en real oppstiver på Sentrum Scene søndag 7. desember. Eller som bandet selv beskriver det: «a scientifically proven blend of sweat, saxophone and suspicious eye contact».

Av Ann Cathrin Valle Bjelkåsen

Det relativt ferske bandet Boko Yout hadde fått æren av å varme opp publikum med en sjangercocktail av afrogrunge, funk og punk, og den jobben tok de på rammeste alvor. Jeg trodde et lite øyeblikk at lysteknikeren hadde fått problemer da bandet i stummende mørke famlet rundt på scenen iført speideruniformer, walkietalkier og hodelykter, men det hele var skuespill. «We’re the blackest band in Sweden» proklamerte vokalist Paul Adamah før scenen eksploderte i lys og lyd. Frontmannen fikk umiddelbart god kontakt med publikum. Han «voguet» og danset hemningsløst rundt på scenen, brukte fotografpiten som catwalk og kastet seg flere ganger inn i folkemengden. Låter som Ignored, Boyfriend og Demolition Man så ut til å gå rett hjem hos tilhørerne. Med sitt blekede hår og skjegg minnet faktisk Adamah litt om Wesley Snipes’ rollefigur i Demolition Man, så kanskje det er et kallenavn? Etter litt under en halvtime avsluttet bandet settet med sin mest spilte låt, Gusto, der Adamah fikk hele salen med seg på refrenget. Han forlot dem akkurat passe sultne på hovedretten som snart skulle bli servert.

Og hovedretten levde så til de grader opp til forventningene. En drøy halvtime senere entret Viagra Boys scenen ikledd sine ulike banduniformer. Gitarist Linus Hillborg og trommis Tor Sjödén i grilldress, bassist Henrik «Benke» Höckert i laidback t-skjorte og brune bukser med press, keyboardist Elias Jungqvist og saksofonist Oskar Carls i short-shorts, Hawaii-skjorte og helsetrøye. Helt til sist kom vokalist Sebastian Murphy slentrende inn iført irrgrønn hagenisselue, raske briller, Adidas-joggebukse og t-skjorte, men den t-skjorten rakk jeg knapt å ta bilde av. Til stor applaus fra publikum ga han dem fingeren med begge hendene før han vrengte av seg overdelen og åpnet konserten med Man Made of Meat fra albumet viagr aboys, som ble sluppet i vår på bandets eget plateselskap, Shrimptech Industries. Og folk gikk umiddelbart amok. Vaktene måtte virkelig jobbe for penga denne kvelden, for hele konserten ble en evig runddans av rundt 20 til 30 gjennomsvette crowdsurfere som gang på gang måtte bli hentet ut fra folkemengden. Bandets frontfigur viste fra første tone at han har et publikumstekke som få. Han var høyt og lavt og danset kokett rundt med rørleggersprekk og den tatoverte ølmagen sin. Han er kanskje lagd av kjøtt og blod, «a man made of meat», men scenetilstedeværelsen hans er nærmest overmenneskelig.

Sebastian Murphy vokste opp i San Rafael i California med amerikansk far og svensk mor. Som 17-åring flyttet han til tanten sin i Stockholm for å prøve å komme seg ut av et rusmiljø. Før musikkarrieren jobbet han som tatovør, noe han fremdeles sysler med fra tid til annen. Han fikk tilbud om å bli vokalist i det nyoppstartede bandet etter at bassist Benke så ham fremføre Mariah Careys We Belong Together på karaokebar. I intervjuer har han fortalt at han på den tiden var singel, levde hardt og tok mye speed, noe som førte til ereksjonsproblemer. Sånn for sikkerhets skyld hadde han alltid med seg en Viagra-pille i lommen, og det er bakgrunnen for at bandet ble hetende Viagra Boys.

Se også: Sakral stemning da Highasakite gjestet Caledonien på sin Testament-turné

Sekstetten er vanskelig å sette i bås. Bandet kan vel klassifiseres som post-punk, men lydbildet spriker i mange uventede retninger, blant annet med tunge innslag av psykedelisk jazz og elektronisk musikk. Saksofonist og gitarist Carls spiller jazz i flere sideprosjekter, mens frontmann Murphy har sunget i jazzbandet Grismask siden 2021. Keyboardist Jungqvist gjør låtene uhyre dansbare og krydrer dem med festlige effekter. Bassen er mer enn bare ryggraden i låtene. Den er hjerterytmen, den er hjernen, den er stjernen. De kompromissløse basslinjene til Höckert driver låtene frem som en stridsvogn, mens Murphys treffsikre sangtekster skyter i alle retninger. De tar pulsen på samtiden med en solid dose svart humor, satire og selvironi.

Og de tre ingrediensene har tekstforfatter Murphy masser av. Han ser på absolutt alt med skråblikk. Gærningen har til og med tatovert ordet «lös» i pannen, antakelig en referanse til strofen «I tried to warn ya that I’m bad and I’m loose / I’m looser than a piece of low-hanging fruit» fra hitlåten Punk Rock Loser, som kom som konsertens låt nummer fire etter Slow Learner og Waterboy. Og settlisten bugner med artige anekdoter. Uno II er en absurd og noe usammenhengende beretning om de gode drogene til veterinæren Bogdan, mens Ain’t No Thief beskriver en fest der Murphy ble beskyldt for å ha stjålet en jakke med rekemotiv fra bestemoren til en random dude. Rusvanene hans brettes ut i låter som ADD og ovennevnte Punk Rock Loser, mens han i grungeaktige Pyramid of Health kommer inn på helseproblemene som følger med det harde rockerlivet («Hanging out with a camera down my throat / They say my stomach’s nearly fried from eating cigarettes for breakfast / But if I follow seven easy steps, I might avoid my death / The pyramid of health»).

Se også: Artistfoto børster støv av gamle bilder: Lady Gaga på Sentrum Scene 2009

På samme tid som han fremstår som en slacker som har tatt mastergrad i å gi totalt faen, engasjerer han seg også i samfunnskritikk. Han angriper patriarkatet og gjør narr av hypermaskulinitet, incels, nettroll og fascisme i ramsalte Troglodyte («He says he don’t believe in science / He thinks that all the news is fake / And late at night he sits on his computer / And writes about all the things he hates»). Han er heller ikke fremmed for å vise sine mykere sider på rolige låter som Medicine for Horses og encore-nummeret River King. I senere tid har han, i likhet med de andre bandmedlemmene, endret livsstil og funnet lykken med en bedre halvdel, og det grå hverdagslivet har også funnet veien inn i tekstuniverset. Låttekstene føles ekte og rørende i all sin trivialitet.

Se også: Publikum gikk ut av sitt gode skinn da Skin og Skunk Anansie gjestet Rockefeller

Det var imidlertid ikke de rolige låtene som fikk tilhørerne til å tenne. Da konserten lakket mot slutten og bandet dro i gang med publikumsfavoritten Sports, gikk Sentrum Scene på høygir. Midtveis i sangen begynte Murphy å sprelle rundt på gulvet med munndiaré i beste Family Guy-stil, litt som Peter Griffin i den episoden der han får dilla på låten Surfin’ Bird av The Trashmen. Mot slutten av låten tok Murphy tre armhevinger før han knakk sammen med røykhoste på gulvet. Dernest fulgte en lang, høyttravende tirade om konspirasjonsteorier og kjemikalier før bandet sømløst gled over i en ekstra lang versjon av kveldens pièce de résistance, Research Chemicals fra debut-EP-en Consistency of Energy. Studioversjonen fra 2016 er ikke i nærheten av å formidle den rå sounden og suggererende energien som skapes når bandet fremfører låten live. Ta deg bryet med å søke opp bandets ti minutter lange versjon av låten fra Glastonbury på YouTube, så vil du skjønne hva jeg mener. Få band klarer å få et slitent festivalpublikum så gira klokken 16.30 på en søndag.

På denne signaturlåten fikk alle medlemmene i bandet skinne. Murphy formelig spyttet ut strofene og minnet fryktelig om en yngre og litt fyldigere versjon av Iggy Pop. Han og gitarist Hillborg hadde et fint samspill på scenen. Midtveis i nummeret flyttet keyboardist Jungqvist seg fra sidelinjen til midten av scenen – først med bongotrommer, deretter med keytar. Helt til slutt tok han seg også en tur ut i publikum. Saksofonist Carls gjorde mindre ut av seg på denne låten enn det jeg har sett i videoer fra tidligere konsertopptredener, der han nærmest har ligget i het elskov med saksofonen på scenegulvet, men han fikk for all del bidratt med en god porsjon saksofonrunking. Etter en kort tur ut på bakrommet kom bandet ut igjen på scenen og fremførte ytterligere tre sanger: ovennevnte River King, The Bog Body fra den nye platen og klassikeren Worms, som satte et perfekt punktum for kvelden.
Se også: LORD HURON – gåtefulle gigantar gjestar Sentrum Scene

På slutten av konserten slo det meg at bandet kanskje har blitt litt for store for lille Sentrum Scene, så jeg er takknemlig for å ha fått oppleve dem i et så intimt lokale. Konserten var utsolgt lenge i forveien, stemningen var elektrisk fra første strofe og publikummerne var helt tydelig fans som kunne de fleste av låtene utenat. Settlisten var variert og fint bygd opp (jeg savnet bare Ain’t Nice fra platen Welfare Jazz), og lyden var god, selv om synten kunne gjøre lydbildet litt i overkant tett til tider. Bandet levde så til de grader opp til sitt gode rykte som liveband, og det er lenge siden jeg har hatt det SÅ festlig på konsert.

Det er bare å konstatere at rocken lever i beste velgående.

––––––––––––––––––––––––

Settliste:

Man Made of Meat
Slow Learner
Waterboy
Punk Rock Loser
Uno II
You Need Me
Ain’t No Thief
Interlude
Pyramid of Health
Troglodyte
Down in the Basement
Cold Play
ADD
Medicine for Horses
Sports
Research Chemicals
–––––––
River King
The Bog Body
Worms

Se alle bildene fra begge konsertene: