12. november spilte publikumsfavoritten Highasakite en utsolgt konsert i Caledonien Hall. Bandet holdt seg tro til det umiskjennelige lydlandskapet sitt, men det visuelle var råere og mørkere enn det vi har sett tidligere.

Av Ann Cathrin Valle Bjelkåsen

Få band og artister har preget det norske lydbildet mer enn Highasakite det siste tiåret. Indiepopbandet debuterte med All That Floats Will Rain i 2012, men det store gjennombruddet kom med oppfølgerplaten Silent Treatment i 2014 – med hits som Lover, Where Do You Live?, Since Last Wednesday og Darth Vader. Platen tilbrakte hele 134 uker på VG-lista og vant to Spellemannspriser. Siden den gang har de sanket enda flere priser, solgt ut landets største scener, headlinet festivaler og turnert over hele verden. På hele 2010-tallet var de et av Norges mest toneangivende og produktive band. Albumene Camp Echo (2016), Uranium Heart (2019) og Mother (2022) samt flere EP-er og enkeltstående singler kom tett i tett, alle med velsnekrede, radiovennlige melodier og personlige tekster som fenger på tvers av generasjoner, men som spesielt generasjon Z har genierklært og trykket til sitt bryst.

Bandets sjette studioalbum, Testament, ble sluppet 22. august, og turneen med samme navn ble sparket i gang med en storslått konsert i Unity Arena på Fornebu en drøy måned senere. Kristiansand var 15. stopp på turneen, og i Caledonien Hall var sceneproduksjonen kraftig nedskalert, men det visuelle uttrykket var det samme som i Unity Arena – mørkt og teatralsk med blodrødt scenelys og skjermanimasjoner. Da et av Norges råeste liveband entret scenen i helrøde antrekk, lå forventningene allerede tungt i luften, og stemningen ble nærmest sakral da bandet åpnet med kirkeorgelaktig synt som gled inn i låten Messiah fra det nye albumet.

Se også: Publikum gikk ut av sitt gode skinn da Skin og Skunk Anansie gjestet Rockefeller

Det er vokalist Ingrid Helene Håvik som har stålkontroll på alt fra låtskriving til det visuelle. Hun har tydelig hentet inspirasjon fra rollen som Maria Magdalena i Jesus Christ Superstar, som hun spilte på Folketeateret i Oslo i fjor høst. Det bibelske går igjen som en rød tråd på det nye albumet og i turneens visuelle sceneuttrykk. Hele konsertopplevelsen er nøye gjennomtenkt og symbolsk. Håvik, Trond Bersu på trommer, Øystein Moen på synt og Kristoffer Bonsaksen på gitar og trompet virket alle uhyre sammensveiset og fremførte låtene med stor innlevelse. De mannlige bandmedlemmene koret også, noe som ga låtene en ekstra dybde i forhold til studioinnspillingene.

Det var likevel i stor grad Håvik som styrte showet. Hun står fjellstøtt i rollen som bandets frontfigur. Uansett om hun serverte en sår ballade eller energisk elektropop, slukte publikummet det rått. Organiske og elektroniske instrumenter, nytt og gammelt materiale ble blandet sømløst. I låt etter låt ble lag på lag med mørk melankoli bygget gradvis opp til det hele kulminerte med forløsende refrenger. Stemningen på konserten fulgte samme oppskrift. Etter nærmere 90 minutter med uavbrutt spilling, der de var innom alt fra nye låter som Call Me When You Need Me og Make It til eldre superhits som Samurai Swords, Uranium Heart og min personlige favoritt, God Don’t Leave Me, tok bandet en ørliten pause før de avsluttet med hitparaden So Cool, Since Last Wednesday, Mother og Golden Ticket.

Arrangøren Dirty Old Town kan gi seg selv en velfortjent klapp på skulderen for denne bookingen. Bandet leverte fra øverste hylle og lydproduksjonen var upåklagelig. Da siste tone svant hen og de rundt tusen publikummerne begynte å rusle mot utgangen, var det mange salige smil å se. Var dette årets konsert i K-Town?

Se alle bildene fra konserten: