Den tuvanske kvartetten Huun-Huur-Tu har i over tre tiår fascinert og gledet mennesker fra fjern og nær med sine kraftfulle stemmer og fortryllende atmosfære. I folkedrakter og med tradisjonelle instrumenter laget av tre, skinn, hestehår og hover, fremfører de tuvansk folkemusikk med strupesang som har gått i arv fra generasjon til generasjon gjennom århundrer.

Av Millie Steinsdóttir Leirvik

Nå er de på turné igjen. De har lagt bak seg utallige mil i en enkel van, og var nå endelig på plass i Norge. Sayan Bapa, en av grunnleggerne i bandet kunne legge til at det blir noen togturer iblant, og at de mellom hver konsert tilbakelegger omkring 500-600 km.

Mer om Huun-Huur-Tu på Wikipedia

Søndag 26. oktober var de å se på Riksscenen i Oslo. Begge konsertene deres i Oslo i mars 2022 ble utsolgt, i likhet med sist konsert i november 2023. Årets gjensyn er intet unntak, og det er fullsatt sal.
Denne gangen er intet unntak, og foruten de få som dessverre kom for sent til konserten, er det fullsatt sal. Denne begivenheten er ikke en ordinær konsert, og det medfører en mer høytidelig ramme. Dørene stenges derfor etter at musikerne har satt seg, og åpnes kun ved tvingende behov.

Kvartetten består av Kaigal-Ool Khovalyg som spiller en munnharpe kalt khomus og igil, et tuvansk strykeinstrument i tre med hestehår som strenger, og bue laget av samme materiale. Øverst på instrumentet ser man også et utskåret hestehode. Derav navnet hestehode-igil. Khovalyg er en av grunnleggerne i bandet, og brukte sine evner i det Tuvanske statsensemble før han i 1993 grunnla Huun-Huur-Tu sammen med Sayan Bapa og hans bror Alexander Bapa, som senere gikk over til folk-rocken. Sayan Bapa spiller på det som kalles en doshpuluur, en slags 3-strengs tuvansk gitar, også denne med et hestehode utskåret på toppen. I tillegg spiller han en vestlig, minimalistisk el-gitar. Aleksei Saryglar, perkusjonisten i bandet, har laget sine rytmeinstrumenter selv, inkludert trommen han spiller på som kalles dünggür. Saryglar er, som de andre i bandet svært allsidig, og i de stykkene som ikke krever perkusjon, deltar han med et strykeinstrumentet igil. Fløytisten i ensemblet, Radik Tyulyush, spiller i likhet med resten av gruppa flere instrumenter. Ved siden av fløyte og sang, bidrar han med felen som kalles byzaanchy. Denne består også av rent naturmatriale som tre, hestehår og geiteskinn.

Over en sigarett med Sayan Bapa etter konsertslutt ble det forklart at den tuvanske strupesangen, til tross for mange likheter, skiller seg fra den mongolske. Både når det gjelder rytme, oppbygging og inspirasjonskilder. Formene for strupesang som har sitt utspring i Tuva kalles khöömei, sygyt og kargyraa, og kvartetten mestrer samtlige. Khöömei er ført opp på UNESCOs liste over immateriell kulturarv, og den storslåtte stemningen som brer seg utover lokalet når kvartettens første toner treffer publikum, kan nærmest sammenliknes med å beskue et av verdens underverker.

I det artistene entrer scenen, brer et tungt teppe av ærefrykt seg over de fremmøtte. Forsamlingen er så stille at man kan høre en knappenål treffe bakken. Lyset i salen slukkes, og kvartetten foretar seg en siste lydprøve før musikken tar tilskuerne med på et klangunivers man sent vil glemme. Stemmene deres trollbinder de nærmere 300 publikummere, og undertonene dirrer gjennom lokalet. Første sang ut er Prayer, som er inspirert av, og hedrer, eldgammel sjamanistisk poesi. Uten pause blir den fulgt opp av Ancestors, som er en hyllest til deres forgjengere, og familiebånd.

Det tuvanske folket har som nomadefolk flest hatt et tett samspill med dyr og husdyrhold. Hesten har spilt en stor rolle både som næring, fremkomstmiddel og venn. Hestens forskjellige gangarter har vært essensiell når rytme skal settes. Mye av musikken har gjennom tidene blitt laget på hesteryggen, og det blir da naturlig å flette hestens stabile rytme inn som metronom. Noe som høres tydelig i sanger som Konguroi (Sixty Horses in my Herd), og Chyraa-Khoor (Yellow Pacer). I flere av sangene kan en også høre artistene, især Khovalyg, imitere fuglelyder, hestelyder i form av vrinsking, og lyder man ellers kun hører i naturen. Sangen Odugen Taiga er et godt eksempel på dette. Versjonen man hører på skiva er noe simplifisert sammenliknet med den versjonen de spiller under opptreden, og det er absolutt en av grunnene til at du burde ta turen neste gang de er å se på en scene nær deg.

Selv om Huun-Huur-Tu har hatt samarbeid med navn som Frank Zappa, Johnny “Guitar” Watson, trommeorkesteret Kodō og den irske folkegruppa The Chieftains, er de ennå tradisjonsbærende musikere, og det er nok akkurat dette som får en til å føle at man bevitner en del av fortiden fra de tuvanske steppene, med Russland i nord, og Mongolia i sør.

Se alle bildene vi knipset: