Home » Artikler

Virtuos og progressiv helaften i Kilden med Dream Theater

09.03.2017

Tekst: Stian Veggeland / Foto: Svein Erik Nomeland
Som en av fire norske byer har Kristiansand blitt beæret med et besøk av Dream Theater, et verdenskjent amerikansk band som har har holdt det gående i nokså nøyaktig 32 år nå. Denne turneen bærer navnet «Images, words & beyond – 25th anniversary tour», så som vi skal komme tilbake til vil store deler av konserten handle om gjennombruddsplata «Images and words» som kom i 1992.

Bandet er ansett som kanskje verdens beste innen akkurat sin sjanger, som kan beskrives som progressiv heavy metal, der mange ulike stilarter av musikk inkorporeres i uttrykket, og både klassisk 80-talls metal som Iron Maiden og Judas Priest, samt thrash metal som Metallica og Megadeth er tydelige inspirasjonskilder. Men det er jo når dette krydres med blant annet både jazz og orkestral klassisk musikk at helheten blir så interessant og unik som det vi skal få servert i kveld.


 Vokalist James LaBrie

Bandet består av:
John Petrucci - gitar
John Myung - bass
Mike Mangini – trommer
Jordan Rudess - ulike tangentinstrumenter.
James LaBrie - vokal

Hver for seg så er dette utvilsomt noen av verdens beste, og endog etter manges mening DE beste, musikerne på sine respektive instrumenter, innen metalsjangeren.  Det at bandets medlemmer alle er sånn ca. mellom 50 og 60 år gamle har med et lite unntak som jeg kommer tilbake til, tilsynelatende lite å si for framføringen av musikken. De framstår tvert imot svært spreke og veltrente hele gjengen.

Men det nytter ikke om de er aldri så virtuose som enkeltmusikere, hvis de ikke greier å være skikkelig samspilte på en scene, så det er med stor spenning jeg sitter og venter på konsertstart på mitt tildelte sete plassert for seg på venstre side av galleriet. Føler meg nesten litt som Waldorf/Statler fra muppet show der jeg sitter…

Konserten startet klokka 2030 presis med en mektig og storslått orkestral intro komponert av briten Nick Phoenix og trønderen Thomas Bergersen, også kjent under navnet «Two steps from hell», et Los Angeles-basert produksjonsselskap som står bak mye flott og episk filmmusikk.


John Petrucci er rangert som en av verdens beste gitarister. Han startet å spille når han var bare 8 år

Når denne er over, entrer bandet scenen, og starter umiddelbart opp med «The dark eternal night» fra plata «Systematic Chaos» som kom i 2007. For undertegnede som ikke har sett Dream Theater før, blir det fort klart at deres bunnsolide ry som liveband ikke er uten grunn.

Salen i Kilden var fylt til randen, og publikummet omfattet nok en god blanding av blodfans, generelt interesserte «metallhuer», og folk som ikke hadde hørt dem før.

Lyden var klar og fin der oppe på galleriet jeg satt, og detaljene i musikken kom godt frem. Jeg brukte ørepropper da volumet var ganske så høyt. Nå er dette med lyd i mange tilfeller veldig avhengig av hvor i et lokale man befinner seg, så jeg ser ikke bort fra at det kan være flere ulike oppfatninger av hvordan lyden var, avhengig av hvor man satt eller stod.

Det er flere partier underveis i konserten som har minst like mye til felles med Miles Davis som med Iron Maiden og Metallica, og det er under mange av disse partiene jeg selv koser meg aller mest med denne musikken, der alle musikerne bidrar i intrikate rytmiske eskapader. Og når det da bryter over i et groovy og tungt gitarparti, så blir effekten av overgangen desto større.


Mike Mangini

Responsen fra publikum underveis i konserten bærer mer preg av konsentrasjon og fascinasjon enn av reinspikka «digging». Dette er da heller ikke et band som innbyr til vill og uhemmet headbanging foran scenen. Tror fort det kunne blitt innbringende for byens kiropraktorer…

Trommis Mike Mangini overtok i 2010 trommestolen i Dream Theater etter sin legendariske navnebror Mike Portnoy, som var med og startet bandet sammen med John Myung og John Petrucci i 1985 men som etter hvert kom til et punkt der han var tilnærmet utbrent, og ønsket en pause. Resten av bandet var dog ikke interessert i å ta noen pause, og bestemte seg derfor for å fortsette med nytt og friskt blod bak slagverket. Mangini ble plukket ut blant et par hundre som var på audition, og det er sånn sett ingen overraskelse at man blir sittende og måpe litt over måten han håndterer stikkene på i denne komplekse musikken. En trommesolo blir det nær sagt selvfølgelig også tid til, der han blant annet demonstrerer den ultrasonisk raske stikkeføringa på både skarptromme og cymbaler.

Mike Mangini

Nevnte Petrucci er også en rasende dyktig gitarist som fikser både tunge riff, lynhurtig strengeplukking og kompliserte soloer med den største selvfølge.

Men, som Ivar Aasen ville sagt det: Alt er ikkje berre fryd og gaman: James Labrie har ikke helt dagen i dag. Stemmen er ikke på topp, og han innrømmer da også dette til publikum.  Mye av Dream Theaters låtmateriale er svært krevende vokalmessig, med høye toner og harde rytmiske øvelser for stemmebåndene, og han sliter med dette i kveld. Det ender flere ganger i en form for kvekking, og når han skal høyt, så må han enten bare «fade» ut på vei opp, eller så tvinger han det over i et slags skrik. Dialogen hans mellom låtene er også altfor lav, og vanskelig å følge med på. Så spørsmålet er jo om det han presterer i kveld lukter mer av gammalost enn Brie… Jeg reagerte forøvrig også litt på at han til stadighet forsvant bak scenen i perioder.

Låt nr. 6, som blir Myung sin «bassolo» kommer ca. en halvtime inn i settet, og er av det forsiktige slaget, ikke noe Cliff Burton-tordenvær her i gården... «Låta» det er snakk om er en coverversjon av «Portrait of Tracy» fra 1976 av Jaco Pastorius, en jazzbassist som nok har vært en av de store inspirasjonskildene for Myung. Det er et avansert stykke musikk der han får fram noen vakre overtoner og melodilinjer på sin seksstrengsbass.


John Myung med sin 6 strengers bass

På låt nr. sju «As I am» fra plata «Train of thought» fra 2003, som er en fengende og rocka låt, er det bra involvering fra publikum, med allsang og god stemning. Og ikke før har jeg notert «småthrasha» på blokka mi, før de går rett over i et coverparti av Metallicas «Enter Sandman». Dream Theather er utrolig gode på å spille andre band sine sanger, både Maiden, Metallica og flere andre har blitt hyllet av disse progressive mestrene gjennom årenes løp, og de har endog holdt hele konserter utelukkende med coverlåter. I kveld er det naturlig nok ikke satt av særlig med tid til coverlåter, siden dette hovedsakelig skal handle om bandets egne låter generelt, og skiva «Images and words» spesielt.


John Myung er rangert som en av verdens beste bassister

Etter åtte låter hentet fra utvalgte deler av diskografien fra 1997-2016 er det tid for en pause. Folk får sjansen til å strekke på beina og hente seg litt mer leskedrikk før bandet går på scena igjen.

Andre akt starter med en intro bestående av snutter av kjente rockelåter fra 1992 av andre band, og går så over i det som egentlig nok er det mange har ventet mest på, nemlig fremføringen av den legendariske skiva «Images and words» fra nettopp 1992. Låtene blir spilt i samme rekkefølge som på plata, krydret med større eller mindre solostint av de ulike musikerne.  Joran Rudess, for eksempel briljerer på «Another day» både på de ordinære tangentfjølene sine og en «synthgitar», som han til og med forlater sin faste plass og har seg en sjarmøretappe langs scenekanten med.


Jordan Rudess begynte å spille klassisk piano når han var 9 år gammel. Ble med i Dream Theater i 1999

Det er flott å høre «Pull me under» og de andre gamle låtene fremført med bravur såpass mange år etter at de ble skrevet, igjen med litt fratrekk for LaBries sviktende stemme.

Ca. fem over elleve toner de siste strofene av siste låta på «Images and words», «Learning to live» ut, og bandet forlater scenen. Det ropes naturligvis iherdig på mer fra salen, og joda, de kommer tilbake etter en liten kunstpause. Som ekstranummer får vi så storverket «A change of seasons». Dette er en låt i 7 deler som kom ut som en EP i 1995. Dermed er omtrent hele diskografien dekket i løpet av konserten. Skulle gjerne ha sett at de spilte noe fra «Black clouds and silver linings» fra 2009 også, da det er en knallfet skive, men man kan jo ikke få i både pose og sekk…


Trommis Mike Mangini og keyboard Jordan Rudess

Klokka 23.30 er showet over, og bandet virker i likhet med publikum fornøyde med kvelden. De tar seg god tid med å ta farvel med publikummet, og Mangini og Petrucci deler ut haugevis av trommestikker og plektre til folk. Mistenker at de fleste av dem er helt ferske og ubrukte fra eska, men jeg regner med at de havner i glass og ramme hos flere av mottakerne likevel…

Det er fantastisk at et band av dette kaliberet bookes til Kilden, og jeg håper at det faktum at det ble utsolgt temmelig kjapt kan medføre at vi får se andre ordentlig store metalband også her. Det er jo ingen tvil om at det er en glimrende plass å arrangere konserter også av det harde og tunge slaget!

Se flere bilder fra konserten her!

Følgende låter ble spilt:
1.       The dark eternal night
2.       The bigger picture
3.       Hell’s kitchen
4.       The gift of music
5.       Our new world
6.       Portrait of Tracy
7.       As I Am
8.       Breaking all illusions
9.       Pull me under
10.   Another day
11.   Take the time
12.   Glasgow kiss
13.   Surrounded
14.   Metropolis Pt. 1: The miracle and the sleeper
15.   Under a glass moon
16.   Wait for sleep
17.   Learning to live
18.   A change of seasons: I The crimson sunrise
19.   A change of seasons: II Innocence
20.   A change of seasons: III Carpe diem
21.   A change of seasons: IV The darkest of winters
22.   A change of seasons: V Another world
23.   A change of seasons: VI The inevitable summer
24.   A change of seasons: VII The crimson sunset
 


Vokalist James LaBrie