Home » Artikler

To dager med grom rock og topp festivalstemning ved Kvinas bredd – Norway Rock er tilbake!

14.07.2016

Tekst Stian Veggeland
Det var med en god følelse i kroppen at man endelig kunne pakke campingutstyret i bilen og legge turen til Øyesletta igjen med gode rockeopplevelser i horisonten. Etter at festivalen gikk med stort underskudd i 2011, og ikke hadde noe annet valg enn å gå til skifteretten, er det mange som har holdt håpet oppe og sett fram til denne dagen. Programmet i år består av mye solid rock og noen riktig store navn, uten at bookingbudsjettet er gått i taket. Dette er nok en fornuftig strategi for å bygge opp igjen festivalen stein for stein. Kanskje ikke helt korrekt engelsk, men det er fristende å si «rock by rock»…


Vi traff på denne fete campingvogna på Norway Rock campen. Osvald Egeland, tidligere vokalist i Blood Red Throne hadde dekorert den fikk vi vite i etterkant. Foto: Svein Erik Nomeland

Programmet er lagt opp slik at de største bandene spiller på «Main stage» mens de mindre bandene spiller på «Lemmy stage». Det er ikke satt opp band på begge scenene samtidig, så det er absolutt mulig å få med seg alle konsertene hvis man vil.

Salget av mat og drikke er det ingenting å kritisere for i år, bongsystemet funker prikkfritt, og det blir aldri særlig kødannelse hverken ved drikke- eller matbodene. Maten som serveres er i tillegg av ypperlig kvalitet, levert av den lokale produsenten Bekkereinan. Kombinasjonen av rent, kortreist kjøtt og ferske grønnsaker og salat gjorde sitt til at dette nok er av den bedre festivalmaten jeg har smakt.

Litt trøblete logistikk når det gjelder oppmerking og tildeling av teltplasser på camp må rett og slett tilgis og settes på opplæringskontoen, siden det er mange nye folk involvert. Neste år bør dette dog ikke gjenta seg, da utfordringene fort kan bli til virkelige problemer med økte besøkstall.

Så over til det som egentlig betyr noe, nemlig musikken. Konsertene er omtalt i den rekkefølgen de ble spilt:

Dag 1 – Fredag 8. juli

Tor Vidar – Lemmy stage

Trubaduren Tor Vidar Rennestraum fikk æren av å være første artist ut, han erstattet bluesgitaristen Joe Rusi som opprinnelig skulle spilt på dette tidspunktet, men som måtte melde avbud.

Tor Vidar sørger for en forsiktig start på festivalen for de ytterst få som har møtt opp så tidlig, der han med kun akustisk gitar og vokal tolker rockeklassikere gjort kjent av blant annet Neil Young, Johnny Cash og Elvis Presley. Greit framført, det er ingen tvil om at mannen har en god stemme, men det er kanskje litt tannlaust i forhold til festivalens profil.

 

Kal El – Lemmy stage

Tung og drivende doom/stonerrock blir neste rett på den mangfoldige menyen, servert av Stavangerbandet Kal El. Nå har folk begynt å strømme til, og det er tydelig at dette er et band som flere har lyst til å se. En dyktig og engasjert vokalist og en over middels hardtslående trommis gjør at dette blir en rett så hyggelig affære. Lydbildet tillater at de deilig tunge basslinjene fra jenta bak bassgitaren kommer godt fram. Black Sabbath ligger som en grunnmur i musikken, noe som ytterligere understrekes av at det avsluttes med en versjon av nettopp Black Sabbaths Hole in the sky.

 

Guardians of time – Main stage

Så er det tid for første band ut på hovedscenen. Guardians of time fra Vennesla/Kristiansand har holdt på lenge, med litt utskiftninger i besetningen og noen års pause, men har vært tilbake som band en stund nå. Siste plata «Rage and fire» viste at de fortsatt er et band å regne med. Blandingen av klassisk heavy metal og power metal passer festivalen godt, og det er et tydelig spillesultent band som står på scenen. Litt glissent med folk rett foran scenen, men bandet er et fyrverkeri fra begynnelse til slutt. De spiller en god blanding av nyere låter og gamle slagere fra de første platene, og legger lista høyt for de kommende bandene.

Vokalist Bernt Fjellestad i bandet Guardians of Time. Foto: Svein Erik Nomeland

Lyden er grei, med ok balanse i gitarlyd, trommer og bass, men jeg merket meg allerede nå fra første gigen på hovedscenen  at lyden var best rett ved scenen. Lenger oppe på sletta hadde jeg inntrykk av at lyden var litt «lukket», og ikke hadde den klarhet og spredning i bredde som vi har hørt på tidligere utgaver av festivalen.

 

Dorothea – Lemmy stage

Tilbake i teltet som har fått navn etter vår alles kjære rockegud Ian Fraser «Lemmy» Kilmister som dessverre gikk bort i slutten av 2015, er det kveldens første coverband som skal på scenen. Dorothea er et band som vier seg til å hylle den tyske kvinnelige artisten Doro Pesch, som er kjent fra både bandet Warlock, og med egen solokarriere (hun spilte selv på Norway Rock Festival i 2009). Denne dama har vært og er et forbilde for mang en rockejente siden tidlig på 80-tallet.

Frontkvinnen i dette coverbandet både ligner på originalen, og synger så det er en fryd. Den kraftfulle stemmen til  Doro er ikke så lett å replisere, men dette er absolutt bestått.

Responsen fra publikum er bare sånn passe, mulig dette er litt for de spesielt interesserte.

Det kan også nevnes at «Doro» på et tidspunkt tar med seg mikken ut på en sjarmørrunde blant publikum, et morsomt trekk som de som får «besøk» utvilsomt setter pris på.

Bandet drar også en coverlåt av en låt som Doro selv gjorde cover av, i form av Judas Priest  sin «Breaking the law». Denne er etter min mening litt oppbrukt, og jeg syns heller de burde byttet den ut med enda en original Doro-låt.


Dorothea. Foto: Svein Erik Nomeland

Niterain – Main stage

Så inntar man plass ved hovedscenen igjen, for å se bandet NiteRain fra Asker. Et ungt og hardtarbeidende band som ble stiftet i 2005, og som har blitt kjent som et forrykende liveband, noe som skaffer dem jevnlige spillejobber for både små og store publikum i både inn- og utland, endog i rockens hjemland USA. De sparker i gang med god gammaldags glamrock/-metal ala Motley Crue, Poison, Guns’n’Roses etc. Litt gitarforsterkertrøbbel i starten ble snart fikset opp i, og bandet overbeviste stort både musikalsk og showmessig. Det kunne like gjerne stått 1988 på almanakken, her var det ikke mye spor av modernitet. Vokalist Sebastian Tvedtnæs frontet troppen sin på en glimrende måte, med god kommunikasjon med publikum, og sørget for å framheve de andre glitrende musikerne også, ikke bare seg selv. Han er i besittelse av noen topptrente stemmebånd, og kan gå høyt opp i skala, med full kontroll.  Pyroeffekter og avsluttende gitarknusing gjorde showet komplett. Dette var første gang jeg så dette bandet, men det blir garantert ikke siste gang!


Niterain ga 100% på scenen! Foto: Svein Erik Nomeland

Fear Theories – Lemmy stage

På Lemmy stage var det nå tid for bandet Fear Theories fra Haugesund/Karmøy. Ikledd dongerivester med og uten ammunisjon i trøkket de til med knallhard 80-talls metal med thrash som viktig ingrediens, og undertegnede fikk også litt Accept-vibber. Både haugalendingene som var på festivalen, og flere andre publikummere støttet godt opp om bandet foran scena og sørget for god stemning, selv om det ikke på noen måte var tettpakket med folk i teltet. Mulig trommisen hadde en litt dårlig dag, for jeg hadde inntrykk av at han hang litt etter ved et par anledninger.


Fear Theories. Foto: Svein Erik Nomeland

The Dogs – Main stage

Mannen som har spist det meste og kjørt kroppen hardt både i musikkens og humorens tjeneste, Kristopher Schau, har på sine eldre dager gjort det stort med mer seriøse rockeband. De siste årene hovedsakelig i form av The Dogs. Dresskledde og med sine karakteristiske sløyfer i halsen serverer Schau og sine medmusikanter oss punka rock’n’roll med røtter som gror helt tilbake i sekstitallet. Mange har nok møtt opp ene og alene fordi det er Schau som fronter bandet, men musikken taler for seg selv og gjør dette til en glimrende rockeopplevelse.


Frontfigur Kristopher Schau like å slikke kamera. Han er en ekstremt karismatisk frontfigur. Foto: Svein Erik Nomeland

Luxus Leverpostei – Lemmy stage

Behovet for mat ble prioritert foran starten av Luxus sin konsert, men da jeg kom ned igjen etter å ha nytt en knallgod burger fra grillen til Bekkereinan, kunne jeg, ikke så overraskende, konstatere at teltet var fullstappet med feststemte og syngende festivalgjengere. «Luxus» har alltid har hatt solid fotfeste både lokalt og også utenfor Kvinesdals kommunegrenser med sin rølpete «festmusikk». Originalvokalist og styreleder i Norway Rock Live, Bjørn Åge «Dennis» Nilsen bidro på noen låter til stor glede for publikum.


Luxus Leverpostei trakk fullt hus i Lemmy teltet. Fra venstre: Bjørn Åge «Dennis» Nilsen og Bob Kåre Moen på gitar. Foto: Svein Erik Nomeland

Ammunition – Main stage

Åge Sten Nilsen var så klar med sitt nye band Ammunition på hovedscenen. Tidligere aktiv med blant annet Wig Wam, og med en rekke opptredener i fjernsynsruta i forskjellige sammenhenger (f.eks. Grand Prix) er han i hvert fall en slags kjendis, selv om musikken han disker opp med ikke helt fenger undertegnede. Den kommersielle hardrocken med et lite bluesdryss setter da heller ikke resten av publikum i kok. Mulig fansen blir provosert nå, men Ammunition burde kanskje ha vært satt opp tidligere på kvelden?

 

Overhead – Lemmy stage

Kveldens andre coverband stod nå klart, og presenterte en perlerad av Motörhead-klassikere.  Dyktig vokalist med en autentisk røff framtoning. Tolkningene er stort sett ganske tro mot originalene, og konserten føles som den er over altfor snart. Topp stemning og respons hos publikum fyrte opp bandet til virkelig å gi jernet på scenen. Det vil jo alltid være låter man ønsker å høre i tillegg til de som allerede er spilt, men det var jo litt moro at de i tillegg til klassikerne fra 70- og 80-tallet plukker fram og gjør en fantastisk versjon av R.a.m.o.n.e.s. fra det briljante «1916»-albumet som kom ut i 1991.  Det var bred allsangdeltagelse blant publikum, og denne skribenten ble ganske hes i stemmen selv også…


Overhead. Foto: Svein Erik Nomeland

Within Temptation – main stage

Så skulle det bli grandiost på en måte som ingen andre band tidligere i dag er i nærheten av. Nederlandske Within Temptation har holdt på siden midten av nittitallet, og bygget opp en god skare fans. Musikken er relativt lett tilgjengelig metal med fantastiske Sharon den Adel i front med sin trollbindende huldreaktige vokalform ikke ulikt vår egen Kari Rueslåtten.  Nå tror jeg ikke det var mange som fortsatt satt på campen, for sletta foran scenen var stappa med folk. Bandet holdt hele forsamlingen i sin hule hånd med sin tunge og symfoniske metal og Sharons ubestridte stemmeprakt, og det å se et slikt folkehav foran en scene på Øyesletta igjen etter fire år, gav en ikke ubetydelig rockeklump i halsen... Det er ingen tvil om at dette var en bookingmessig fulltreffer som har solgt mange billetter i år.


Sharon den Adel frontet Within Temptation og de leverte solid. Foto: Svein Erik Nomeland

Iron Made’em – Lemmy stage

Måtte jo få med meg siste bandet også i kveld, som var det utrolig dyktige Iron Maiden-coverbandet Iron Made’em med medlemmer fra blant annet Telemark og Hønefoss. De har spilt her to ganger før, første gang i 2007 under navnet Moonchild, og så i 2010 under det nåværende navnet. Sistnevnte konsert overvar jeg selv, og husker at de gjorde et solid inntrykk den gangen. I kveld opplevde jeg dem som enda mer skarpslipt, og de gjenskaper atmosfæren fra det klassiske Maiden-materialet på en svært overbevisende måte. Vokalisten er som støpt i samme forma som originalbandets vokalist Bruce Dickinson, og har både scenefakter og stemme som gjør dette nesten skremmende likt originalen i sine glansdager.  Scena er rigget med noen murer med egyptiske tegn på, og mot slutten dukker til og med Eddie (for de uinnvidde er dette «maskoten» til Iron Maiden) fram bak en av murene. Steve Harris’ hjertebarn kan ikke hylles på bedre måte enn dette.

 

Dag 2 – Lørdag 9. juli

Fikk dessverre ikke med meg konserten til Teardrown, så den får dere lese om andre steder.

 

Metalworx – Lemmy stage

Guardians of time i «coverbanddrakt» er hva vi får her. De oppmøtte ble underholdt med diverse coverversjoner av rocke/metalklassikere fra 80-tallet. Fin måte å få satt stemninga for dagen på, hverken mer eller mindre.


Metalworx på Lemmy Stage. Foto: Stian veggeland

Blodsmak – Main stage

Det som nå stod for tur var et meget interessant band med sin helt egne greie gående, der de forener norsk folkemusikk med rock og blytung metal. Med nynorske tekster av både humoristisk og alvorstung karakter var dette noe som nok tok en del av de oppmøtte på senga. Man kunne tydelig merke at publikum gikk fra å være noe avventende i starten, til å bli mer og mer involvert, og da bandets tilmålte spilletid var over, var det til like unisone som forgjeves rop om mer fra folkemengden, da de oppsatte spilletidene er viktige å overholde. Undertegnede har sett bandet live en gang tidligere, på en liten klubbscene i Kristiansand, og ble da meget imponert. Var i utgangspunktet likevel litt skeptisk til at de skulle spille på den store hovedscena her nå, men mine bekymringer ble kjapt gjort til skamme. Bandet innrømmet da også at dette var den største scenen de hadde spilt på, og at de var en smule nervøse. Dette påvirket dog kun framføringen i positiv grad, og det er stor grad av variasjon både mellom låtene og innad i hver låt. Altfor sjelden får man som nå oppleve munnharpespill samt andre tradisjonelle folkemusikkelementer og flammeblåsing på samme konsert... Noen av låtene er vakre og melankolske, mens andre går rett i strupen på publikum med knallhard riffing og pumpende rytmer. Dette var et av bandene med liten skrift på plakaten som garantert får en større skrifttype neste gang. For at de skal tilbake hit bør det ikke være noen tvil om!


Blodsmak viste flammeblåsing. Foto Stian Veggeland

Communic – main stage

Teknisk og progressiv thrash fra Mandal var det neste som ventet oss. Bandet har likhetstrekk både musikalsk og vokalmessig med det amerikanske bandet Nevermore, noe som absolutt må kunne sies å være et kvalitetsstempel. Vokalist/gitarist Oddleif Stensland har vært aktiv i sørlandsmetallen i en årrekke, med blant annet Scariot, Ingermanland og de siste årene Communic, som vi nå skal få gleden av å se. Også de andre to musikerne har spilt med Stensland lenge, og dynamikken er god dem i mellom. Dette er et band som muligens appellerer til et noe annet publikum enn de mer streite rockebandene på plakaten. Her er det virtuost gitarspill, intrikate taktskifter og melodilinjer og en flott vokalprestasjon.  Bandet spilte også på Norway Rock Festival i 2007, og var tydelig fornøyde med å kunne spille her igjen nå. Og vi som har fulgt dem noen år var tilsvarende fornøyd!


Oddleif Stensland i bandet Communic. Foto: Stian veggeland
 

Ingenting – main stage

God gammel rogalandsk rølperock som de fleste har et eller annet forhold til. Responsen fra folket viser at dette tydeligvis fortsatt er noe som fenger. Klassikerne til Ingenting har jo vært representert på spillelista på mang en fest opp igjennom. For undertegnedes del funker dette aller best når de beveger seg litt mer over i seriøse rockelandskap på noen av låtene.

 

The Carburetors – Main stage

Det er en stund siden sist jeg så The Carburetors, og dette må jeg innrømme at jeg gledet meg til.

Bandet dundrer løs fra første sekund som en bourbondrevet V8’er med fri eksos, og innfrir mine forventninger til fulle. Her er det kompromissløs rock’n’roll med herdede og hvessede kanter som gjelder, og bandets medlemmer er energiske og beveger seg mye rundt på scenen. Gitaristene er til og med på tur ute blant publikum ved en anledning. Pyroeffektene er mange og spektakulære, og det er en stor visuell så vel som musikalsk opplevelse. Vokalist Eddie Guz har en røff vokalform og overbeviser stort som frontfigur for bandet. Konserten avsluttes med litt god gammeldags gitarknusing. En komplett oppvisning i det de selv kaller «Fast forward rock’n’roll»!

 

Powerride – Lemmy stage

Powerride er et band som spiller coverversjoner av ulike hardrockklassikere fra 70- og 80 tallet. Både Deep Purple, Rainbow og AC/DC er representert på spillelista, men høydepunktet i kveld er nok når de drar Judas Priest-klassikeren Victim of changes. Krevende låt som virkelig viser hva disse karene er gode for. Medlemmene har solid erfaring fra andre band, eksempelvis Blot, Mental Disaster og Grand Lux.

Se alle bildene fra Norway Rock

Avatar – main stage

Fra Sverige kommer så Avatar, et band som undertegnede ikke har noe nevneverdig forhold til fra før, og derfor er spent på å sjekke ut. Det er det dog tydelig at en del av festivaldeltakerne er fans av bandet, for det er er ganske mange folk som har stimlet sammen foran scena idet de teatralske svenskene setter i gang. Kledd opp i sirkusaktige kostymer og med ulik grad av sminke er de litt av et syn. Spesielt vokalisten er tungt sminket i en slags «horrorklovn»-stil som står godt til den utagerende oppførselen på scenen. Musikalsk får vi egentlig en fin blanding mellom moderne og mer klassisk metal. Musikken er tung og rytmisk med mye melodier og variert vokal. Frontmannen har en god kommunikasjon med publikum, og setter fansen i bevegelse fra scenekanten og et godt stykke bakover. Det er tydelig at dette treffer folk bra. Konfettikanoner ladet med lange røde papirstrimler fyres av mot slutten av konserten, og får det til å se ut som det regner blod. Morsom og original effekt. Flere jeg snakket med som ikke hadde hørt bandet før lot seg også imponere over opptredenen, så bandet vant nok en del nye fans i kveld.

 

Anthem – Lemmy stage

Dio er et av mine favorittband, og jeg gledet meg derfor litt ekstra til å se coverbandet Anthem. Vokalen til Ronnie James Dio er det ikke noen som kan gjenskape, da den var helt unik, men vokalisten her gjør uansett en mer enn godkjent jobb, selv om han er ca. dobbelt så høy som «den lille mannen med den store stemmen»… Det spilles låter både fra de fire første skivene fra Dios solokarriere og låter han gjorde med Rainbow og Black Sabbath. Både stemninga og allsangfaktoren er skyhøy i teltet fra begynnelse til slutt. Det er kanskje i overkant mange coverband som er på bandlista i år, men når kvaliteten er så høy som hos både disse og de fleste andre så er det ikke noe å henge seg opp i. Men de kommende år håper jeg at flere små og fremadstormende band innen ulike sjangre av rock og metal, også de mer ekstreme sådanne, kan gis spilletid på den lille scena.

Følg oss på Facebook her!

Five finger death punch – Main stage

Så til kveldens og antagelig også festivalens største hovedband, Five Finger Death Punch fra Los Angeles, USA. Disse gutta trekker jo enorme publikum verden over, så kveldens opptreden på Øyesletta ble vel nærmest for en intimkonsert å regne for dem, selv om det nå var tettpakket med folk langt opp på sletta, og det var mange fans ikledd «5FDP» t-skjorter og gensere å se. For undertegnedes del har den «moderne» metalen som disse vel også kan sies å være representanter for, begrenset appell, og havner så godt som aldri på platetallerkenen hjemme, men jeg forstår jo bedre når jeg ser det live hvorfor dette fenger. Energien pulserer ut fra bandet til publikum, og det hoppes og headbanges til den store gullmedaljen. Med alt fra tung, rytmisk riffing i Rammstein-stil til melodiøse gitarlinjer, vokal som blant annet varierer mellom agressiv «roping», Hetfield-aktig renvokal og det som vel ligger på grensa til poppete koringer, er det ikke lett å plassere den i en klar bås. Både Rammstein, moderne Metallica og Pantera har nok hatt sitt å si for utviklingen av dette lydbildet. Amerikanerne er proffe på grensen til det maskinelle, og firer ikke en tomme på trøkket underveis. Svorne fans jeg snakket med mente dog at konserten var for kort, og at det var flere klassikere som ble utelatt, usikkert av hvilken grunn. Bandet satte sluttstrek ca. klokka 00:40, men hadde ifølge programmet oppsatt spilletid til 01:00, så det er kanskje ikke uten grunn at det for noen føltes kort?

Heatseekers – Lemmy stage

Etter festivalens finale på hovedscenen, er det nå plass til et etterord på den lille scenen i form av AC/DC-coverbandet Heatseekers. Dette er et rutinert band som har spilt mye gjennom mange år og tolker det originale låtmaterialet bra. Publikum herjer og balerer godt foran scenen, og både stemmebånd og leggmuskulatur får kjørt seg.


Heatseekers med festivalsjef Kelly i bildet. (Foto fra Norway Rock 2011)

Festivalens bookingsjef Kelly spiller selv i bandet. Avslutningsvis tar han ordet og inngår en avtale med publikummet om at hvis vi lover å komme neste år, så lover han å lage festival. Og en muntlig avtale er som kjent like gyldig som en skriftlig, så da er det bare å glede seg til samme tidspunkt neste år!