Home » Artikler

Arcturus , sterkt gjensyn på Southern Discomfort

09.09.2011

Det ble mottatt med sjokk og vanntro da Arcturus i 2007 annonserte at de skulle ta en pause. Det unike bandet hadde riktignok sluppet sin svakeste utgivelse et par år i forveien, men den var mer enn sterk nok til at bandet hadde livets rett.
Nå var det helt sikkert andre årsaker enn stagnasjon som medførte at bandet tok denne beslutningen, og mye tyder på at det kan ha vært Simen Hestnæs’ prioritering av Dimmu Borgir.

Nyheten om at Dimmu Borgir og Hestnæs hadde skilt lag i 2010 var trist, men når man i ettertid ser at dette vekket Arcturus til liv igjen, ble utfallet av bruddet positivt.
Bandet er vanskelig å plassere, men jeg vil betegne det de fremfører som atmosfærisk avant-garde/progmetal. Som det eneste bandet jeg kjenner, fremfører de denne komplekse musikkstilen på utsøkt vis.
Det nærmeste man kommer andre band i denne genren, må være Thundra. Et godt band, men veldig langt unna nivået til Arcturus.

Konserten ble teatralsk. Simen Hestnæs i front og bak på keyboard som syvende far i huset, Sverd.

Det var knyttet stor spenning til hvordan bandet låt 4-5 år etter forrige gang de spilte sammen, men det viste seg raskt at publikum ikke hadde noe å frykte. Bandet består av utsøkte musikere, og fra første tone tar de oss inn i sitt musikalske univers. Lydbildet er kattemykt og behagelig, og bandets spilleglede smitter over på publikum som koser seg.

Arcturus er navnet på en kjempestjerne, og stammer følgelig fra stjernehimmelen. Og med en svart/hvitt-film snurrende på veggen bak scenen med både abstrakte og konkrete temaer som kunne oppfattes som verdensrommet, lyktes bandet med å få publikum inn i deres kosmiske/astronomiske univers. I tillegg bærer bandets medlemmer kostymer som gjør det visuelle bildet både speisa og teatralsk.

Simen Hestnæs er en meget god frontmann og vokalist. Låtene fra de siste platene er som skreddersydd for hans stemme, men han sliter litt på de lave tonene fra tidligere plater som er mer tilpasset vokalen til Garm. Dette skriver jeg for å pirke, for Hestnæs leverer på fantastisk vis stort sett gjennom hele konserten, og hans tolkning av ”The chaos path” denne kvelden, er det beste jeg noensinne har hørt. Mellom låtene prater han med publikum og viser at han også har en del å by på når det gjelder komikk.

Hellhammer gjør som vanlig er solid jobb på trommene. Man forventer alltid mye av den mannen, og han leverer bestandig. Han evner å løfte bandet opp det ekstra hakket de fleste andre trommiser innen metalen ikke klarer. Etter min mening er det kun Tony Laureano som er i nærheten av dette nivået. Denne kvelden er intet unntak, og jeg blir veldig imponert når han sitter såpass uanstrengt og spiller progressiv musikk av dette slaget.


Hellhammer, også grunnlegger av den norske blackmetal-scenen med sin rolle i Mayhem fra starten

Knut Magne Valle ble denne kvelden overlatt til seg selv som eneste gitarist. Han står som vanlig og smiler under hele konserten, og klarer seg utmerket. Skoll gjør selvsagt sitt på bassen for å hjelpe Valle, og virker veldig fokusert under hele settet. Begge leverer selvsagt et formidabelt bidrag til at rytmeseksjonen fungerer på strålende vis.

Bandets kanskje viktigste medlem er keyboardisten Sverd. Han skriver denne fantastiske musikken, og har sikkert hatt et ord med i laget når det ble bestemt at synthen skulle ligge langt fremme i lydbildet. På scenen sitter han litt høyt, bak i kroken, som den syvende far i huset han vitterlig er.
Uten den massive synthbruken ville ikke musikken fått det særpreget den har. Sverd er etter min mening mannen som løfter bandet det aller siste hakket, opp på det nivået der kun eliten av metalband befinner seg.


Knut Magne Valle smilte, og det gjorde også publikum i kveld

Låtene som ble presentert denne kvelden var plukket fra samtlige av bandets utgivelser. Publikum virket kjent med de fleste, men ”The chaos path”, ”Shipwrecked frontier pioneer” og ”Raut og svart” fikk litt mer respons enn resten.
Lyden og lyset funker bra under denne konserten. Noen bagateller her og der er ubetydelige, og folket som tok turen fikk en minnerik aften.

Folk som leser dette vil kanskje reagere på overdreven bruk av adjektiver. Selv synes jeg alle er fortjent, og finner det faktisk problematisk å rose dette bandet nok.
Personlig har jeg et sett leveregler. Jeg prøver å være snill og grei, og jeg danser ikke.
Under konserten med Arcturus, så jeg meg nødt til å danse litt.

Takk for dansen!

Tekst: Gøran Døra Engenes
Foto: Svein Erik Nomeland

See all pictures here